søndag 18. juni 2017

Skogstorkenebb (Geranium Sylvaticum)

Skogstorkenebb
Denne vakre villblomsten er det mye av i norske grøftekanter på denne tiden av året. Navnet må den ha fått av den lange grønne stilken og det fiolette blomsterhodet. Blomsten kalles også for jonsokblom og hønekam. Skogstorkenebb som blomster i juni og juli, kjennes lett igjen ved at den har fem til syv rosettblader.

Medisinsk virkning
I følge Urtekilden kan roten til skogstorkenebb også brukes medisinsk. Plantens innhold av garvestoffer, gjør at den er sterkt astrigerende, blodstillende, sårhelende og antiseptisk og kan derfor brukes ved diare, dysentri og betennelser i mage og tarmkanalen. Et uttrekk av planten kan brukes på rynker, store porer, hemorider, blødende sår og ved vaginal utflod.


Plansje: Skogstorkenebb
Hvordan lage et uttrekk av planter?
Et uttrekk fremstilles på samme måte som en kopp te. Vanligvis brukes de mykere plantedelen som bladene, stilken og blomstene. Standarddosen er 25 g. tørkede urter eller 50 g. friske urter til ca 6 dl. kokende vann. På samme måte som når man lager te varieres blandingen etter smak og behag. Urtene kan legges i en tekanne, hell så kokende vann over, legg lokk på og la teen trekke i ti minutter før den siles. Tre kopper daglig anbefales ofte for kroniske tilstander og seks kopper ved akutte sykdommer. Flere urter kan blandes sammen og aromatiske urter som mynte, sitronmelisse, fennikkel, lavendelrot og lakrisrot er fine å kombinere med bitre legeurter.

PS! Skogstorknebb bør ikke brukes av ammende og gravide, og innvortes helst i kortere perioder p.g.a. at skogstorkenebb inneholder store mengder garvesyrer.

torsdag 15. juni 2017

Grøftekantenes hallelujah

Skedsmo kirke, 2017.
Nå har igjen grøftekantene blitt en fryd for øyet og noe som gir borgerne sanselig velvære. Det er på sin plass at Statens vegvesen har åpnet øynene for artsmangfoldet og delvis har gått bort fra å drepe ugresset og villblomstene med gift. Men er det samsvar med liv og lære? Statens vegvesen skrev på sin hjemmeside I 2014:

“Mange planter og insekt er avhengige av særskilte livsmiljø for å kunne overleve. Engarealet i vegkantane blir stadig viktigare for å ta vare på artsmangfaldet vårt ettersom slåtteengene forsvinn. - Vi i Statens vegvesen vil stelle vegkantane våre slik at vi tek vare på artsrikdomen, og mange blomar, humler og andre viktige artar finn livsgrunnlag langs vegane, seier naturvitar Eli Mundhjeld.  [10.07.2013]”

Statens vegvesen skriver om sitt miljøansvar: 

Statens vegvesen har som sektorstyresmakt eit sjølvstendig miljøansvar. I dette ligg det mellom anna at vi skal:
  • leggje miljøomsyn til grunn for vår verksemd
  • ha oversikt over miljøverknader av verksemda vår
  • ha ansvar for å gjennomføre tiltak innan for vårt ansvarsområde
  • rapportere om miljøutvikling i sektoren
Kampen mot ugresset
Kampen mot ugresset og de ville vekstene har en lang historie i Norge. På 1930-tallet var Norge et fattig land. Dyrkningsforsøk og ugressbekjempelsen var viktig aspekt i det nasjonale arbeidet. Tanken som var rådende den gang, var at ugresset stjal næringsstoffer i jorda fra vekstene som ble dyrket. Det ble gjort en hel mengde med beregninger på hvor mye avlingene ville øke dersom man fikk bukt med ugresset. Hele landbruket ble formet av den industrielle og økonomiske endringsprossesen. Forståelsen av artsmangfoldet, økosystemer og økologi var begrenset, og ble i det store og hele ignorert blant forskerne, og i befolkningen forøvrig, og med det tok Norge rennefart inn i oljealderen og ble en av miljøverstingene internasjonalt.

Selv om Statens vegvesen nå har kommet på bedre tanker og begynt å redusere bruken av sprøytemidler, er de ikke helt fritatt skyld og ansvar for tidligere overdreven bruk av sprøytemidler. Det har vært til stor skade for grunnvann, planter, dyr og mennesker. Og fremdeles brukes det alt for mye sprøytemidler i statlig regi.

Endelig, i 2015, kom følgende lovforskrift på plass:

§ 21.Forbud mot spredning av plantevernmidler på arealer som er åpne for allmenn ferdsel
«Spredning av plantevernmidler med farebetegnelsen «Giftig» eller «Meget giftig», plantevernmidler merket som «Akutt giftig», og plantevernmidler merket med «Kronisk helsefare» sammen med varselordet «Fare», er forbudt på beplantninger som grenser mot offentlige veier eller private hager og i parker eller andre offentlig tilgjengelige områder. Forbudet gjelder ikke utmark.
På barns lekearealer er all bruk av plantevernmidler forbudt.»

Det er iallefall en glede at barna igjen kan plukke buketter til mor fra grøftekantene, og lage blomsterkranser med løvetann, engsyre, rødkløver, marikåpe, prestekrage, stemorsblomst, tiriltunge og engsoleleie. Humler, bier og sormmerfugler kommer også tilbake. Og de som går sine daglige turer får noe vakkert å se på, som gir både duft og farge i hverdagen. 

*
DagR    

mandag 5. juni 2017

Norske trolldomsplanter - bulmeurt (Hyoscyamus niger)

Hyoscyamus niger in Köhler's Medicinal Plants, 1887
Her om dagen dro jeg til Botanisk hage på Tøyen for å se på vårplantenes blomstring og deres utstilling om ugress og medisinplanter i Tøyen hovedgård. Planten jeg gledet meg mest til å se var bulmeurten. Den fant jeg i den nyere opparbeidede vikinghagen, der museet hadde fokus på treverk, nyttevekster, mat- og medisinplanter i vikingtiden. Det var her den sto i all sin beskjedenhet. Den struttende fem-lappete blomsterkronen til bulmeurten er fiolett i midten med tråder som spinnes ut i det gulhvite rundt. Selve blomsten er krukkeformet. Frøkapslene som sitter på samme side av stengelen kan se ut som en rad tenner når de blir modne. Bladene er store, mørkegrønne og taggete. Urten er ettårig og toårig, og tro det eller ei, men en blomst alene kan produsere opp til 8000 frø. Blomsten er styggvakker slik jeg betrakter den. Heldigvis kan den ikke lett forveksles med andre blomster i den norske faunaen, for det sies at alle deler av bulmeurtplanten er ekstremt giftige.

Kjært barn har mange navn
Bulmeurt har følgende fengende navn: Villrot, fallurt, søvngress, hønebane og tannverkgress. Navnene indikerer at planten, som nå er på den norske rødlisten over sterkt truede arter, en gang i tiden var langt mer vanlig. Navnet tannverkgress indikerer at planten ble brukt til et bestemt formål og at det fantes kunnskap om dette. Kunnskap som neppe høna fikk ta del i, siden et annet navn på planten var hønebane.

Volvens urt
Bulmeurten ble ansett som en magisk urt helt tilbake til vikingtiden og muligens før den tid også. Den ble brukt som kjærlighetsmiddel, hallusinogen og ingrediens i volvesalver. Giftstoffene i bulmeurt tas opp gjennom huden, og urten var viktig i de beryktede heksesalvene. Det sies at heksene, og sikkert volvene før dem igjen, gned inn en stav eller et kosteskaft med bulmeurtsalven (bulmeurt blandet med et fettstoff) og satte seg på skaftet, slik at giftstoffene (alkaloidene) ble tatt opp i vagina. Rusen ga en svevende følelse, og det kan være forklaringen på heksa som flyr på kosteskaftet sitt. Dette var kanskje en praksis som volvene holdt på med for å søke svar i en ekstatisk tilstand, før urtekonene og heksene ble kirkens anliggende. Bulmeurten skal visstnok gi sterke hallusinasjoner, ofte av erotisk natur. I middelalderen risikerte du å bli brent på bålet som heks, dersom du beskrev slike opplevelser. Det sies også at oraklet i Delfi satt i bulmeurtrøyk da hun ga sine svar. Bulmeurten kan knyttes til volvene da den er funnet på vikingenes gravplasser og i volvegraver. I Norge er det funnet planterester/frø fra bulmeurten bl.a. i vikingbyen kaupangen i Skiringssal utenfor Larvik.

Volva by Valentina-Mustajarvi

Svært giftig medisinplante
Planten brukes også medisinsk i det homeopatiske middelet Hyoscyamus. Først og fremst mot følelsesmessige forstyrrelser og atferdsvansker, f.eks. sjalusi, mistenksomhet og forfølgelsesvanvidd. Det kan også gis mot tørr, krampaktig hoste, epilepsi og andre tilstander karakterisert av ufrivillige rykninger, trekninger og kramper. Midlet har også blitt gitt mot schizofreni og Parkinsons sykdom med uvisst resultat. Det sier seg selv av bulmeurt er en plante som du ikke eksperimenterer med på egen hånd uten dybdekunnskap om virkninger og skadevirkninger. Stoffet hyoscyamin i bulmeurten er en narkotisk gift som virker kraftig på nervesystemet. Selvmedisinering med planten frarådes på det sterkeste og må gjøres i samråd med kyndig helsepersonell. Og om det fins kyndig helsepersonell på bulmeurt i det norske helsevesenet er heller tvilsomt.  


mandag 29. mai 2017

Granskuddsaft

Perfekte granskudd
Jeg måtte ikke gå langt utenfor stuedøra før jeg fant en ungskog av gran med lysegrønne struttende granskudd. Jeg plukket litt i overkant mange granskudd. Etterpå fant jeg ut av ca 1 liter granskudd er passelig til ca 1,5 liter saft. På kjøkkenet skylte jeg av granskuddene og kokte dem opp i ca. 2-3 liter vann. Etter at granskuddene hadde kokt i ca. 15 min, silte jeg av blandingen i en sil over i en ny kjele og kastet granskuddene. Jeg kokte opp saften sammen med ca. 300 gram sukker og 2 sitroner, som jeg skjærte i skiver og hadde i kjelen. Jeg lot saftblandingen koke i en halvtimes tid før jeg helte den over på 2 rene flasker. Når saften var kjølet ned puttet jeg den i kjøleskapet. Saften var ferdig til bruk. Granskuddsaften blandes opp med vann i forholdet 1:4. Saften fikk en nydelig, syrlig og frisk smak. Hele prosessen tok ikke mer enn en times tid.

Er granskuddsaft sunt?
Granskudd inneholder store mengder vitamin C. Granskudd inneholder også garvestoffer og terpen. I folkemedisinen har granskudd vært brukt som et blodrensende, beroligende og styrkende middel. Saft eller urtete av granskudd er kjent for å være slimløsende ved kraftig hoste og luftveisinfeksjoner som forkjølelse, influensa og bronkitt, men ble også drukket mot mageplager. I tillegg vet vi at sjøfolk i tidligere tider drakk avkok av friske granskudd som kur mot skjørbuk.
   
Oppskrift på Granskuddsaft

1 liter lysegrønne granskudd
2-3 liter vann
300 gram sukker
Saften av to sitroner

Kostnad: To sitroner og 300 gr. sukker.


lørdag 20. mai 2017

Nå er det lenge siden vi har hørt fra rabarbra-kommisjonen


I bestemors hage i Ådal vokste rabarbra i skråningen ned mot elva, som i så mange andre hager på 70-tallet. Jeg husker at jeg som barn gikk og plukket rabarbrastilker og fikk sukker i en kopp, som jeg duppet rabarbraen i. Rabarbraen var noe av det sureste jeg hadde smakt. Men med masse sukker smakte det godt. Rabarbrasuppa husker jeg også godt. Den var velsmakende og rabarbrabitene var gode å tygge på. Nå er rabarbraplantene sjelden å se i nye hager. Hva skjedde egentlig med rabarbraen? Ble den helt ut?
Rabarbraen kom fra Asia til Europa først på 1700-tallet. Rabarbraen var svært populær i begynnelsen. Alkymister lagde et livseleksir av rabarbra, som skulle virke foryngende og forlenge livet.
Det var dødsstraff for å smugle rabarbra. Så kanskje rabarbraen var datidens opium. Opprinnelig ble planten innført fra Kina, og på grunn av stor etterspørsel var handel med rabarbra lukrativ butikk. Den russiske tsaren kontrollerte all innførsel av rabarbra, som skulle gå gjennom den kinsesiske grensebyen Kiachta og ble overvåket av en egen "Rabarbra-kommisjon". Smugling medførte dødsstraff. I Sverige finnes fortsatt uttrykket "å legge rabarber" på noe, som betyr at saken blir strengt regulert.
Surheten til planten skyldes skyldes et høyt innhold av oksalsyre og eplesyre. Rabarbra trives best i næringsrik, fuktig jord på en solrik vokseplass. Rabarbraen har har røde skudd, purpurrøde unge blad og kirsebærfargede blomster som etterfølges av rosa frukter. Rolv Hjelmstad skriver på Urtekilden om rabarbra:
”En bitter, astringerende, kjølende urt som fremmer fordøyelsen, virker appetittstimulerende, stimulerer livmoren, fremmer healing og har en avførende effekt. Brukes innvortes ved kronisk forstoppelse, diaré, lever- og galleblæreplager, hemoroider, menstruasjonsproblemer, ”hete”-relaterte symptomer som neseblod, og hudutslett som skyldes opphopning av toksiner 2.”
Rabarbraen egner seg godt til supper, grøt, syltetøy og vin. I Kina brukes rabarbraen særlig mot forstoppelse, tarmsmerter, heptatitt, hodepine, tannpine, neseblod, tannpine, betennelser på øyet og undertrykt menstruasjon. Utvortes kan rabarbraen anvendes som omslag på forbrenninger etc. Forskning har vist at rabarbraroten stimulerer sekresjonen fra galleblæren og skjoldkjertelen, og at den har en antibakteriell virkning, særlig mot stafylokokker og streptokokker.
Det er er synd at mange medisinplanter, bærbusker og frukttrær har blitt borte fra de norske hagene. Alternativene i butikken holder nok ikke alltid samme kvalitet. Og det er mange ganger vanskelig å vite hva en får og hvor det kommer fra. Tenk litt gjennom hva som var i din bestemors hage. Hva har gått i glemmeboken? Hvilke oppskrifter ble brukt? Hva kan hentes frem igjen? Kanskje er det nostalgisk å savne de gamle hagene fylt med epletrær, pæretrær, kirsebærtrær, rips- og solbærbusker, jordbær og rabarbra, men jeg kan ikke la være å gjøre det likevel.
NB!
Vær forsikting med overdosering i medisinsk bruk av urten. På urtekilden.no står følgende: ”Barn under to år, svake personer, gravide og ammende (de aktive innholdsstoffene går over i morsmelken) bør unngå denne urten. Rabarbrarot skal heller ikke tas under menstruasjonen eller av personer med betennelsestilstander i tarmene (f.eks. Crohns sykdom og irritabel tarm syndrom), ved blødninger i magetarmsystemet, urinsyregikt, leddgikt, revmatisme eller nyrestein.”
Men som alltid kjenn etter selv, hva som blir rett for deg.
*
Dag

Link til Rabarbrasuppe
Flere linker: Artsbeskrivelser

mandag 8. mai 2017

Barfot healing

«Det var godt for huden å berøre den nakne jorda, og de gamle folkene likte å ta av seg sine mokasiner og gå med bare føtter på den hellige jorda. De satt på jorda med følelsen av å være nær en moderlig kraft. Jorden var beroligende, styrkende, rensende og helbredende.»
Luther Standing Bear
Sioux Høvding
1868-1939

Moder Jord er uten tvil den store helbrederen. Spørsmålet er hvordan vi kan nyttegjøre oss av Moder Jords evne til å bringe oss velvære og god helse? Kanskje det enkleste vi kan gjøre, som har dokumentert effekt, er å gå mye barbeint ute. Når vi trår barbeint på jorda, mottar kroppen vår en energiladning fra jorda. Føttene tilføres jordas ionisering (negative elektroner), som hjelper til slik at frie radikaler i kroppen lettere nøytraliseres. Dette er ekstra viktig i dag som vi lever i miljøer med trådløse nettverk, luftforurensing, tungmetaller osv. Mer om dette i dokumentaren Grounded og videoklippet under.

Dokumentaren Grounded
Om jording



Strutsevinge/Bispestav

I mai kan du plukke denne artige bregnen. Den trives best ved bekker, der det er fuktig grunn. Strutsevinge (Matteúccia struthiópteris) eller bispestav, som den også kalles, vokser i små klynger og kan bli opp til 2 meter (men det er uvanlig). Strutsevinge kokes i vann på samme måte som asparges og har næringsverdi på linje med spinat. Det er den unge bregnen som høstes når den fremdeles har en krøllet topp. Strutsevinge har høyt innhold av fiber og protein. Inneholder også mye antioksidanter og omega-3 fettsyrer. Den ligner på ormegress, men når du lærer den å kjenne, ser du lett forskjellen. Strutsevinge skiller seg fra de andre store bregnene ved at de har egne sporebærende blad. Disse er brune og står rett opp i tua. De andre bregnene som man kan forveksle dem med har sporehoper på undersida av de grønne bladene. Det har ikke strutsevingen.


Løvetann

Løvetannen er en av våre aller fremste medisinplanter. Den er rik på mineraler som jern og kalium, samt A-, B- og C-vitaminer. 
De bitre stoffene i løvetannen kan stimulere fordøyelsen og planten virker både blodrensende og vanndrivende. Løvetannen har tradisjonelt blitt anvendt mot en rekke sykdommer og plager, som forstoppelse, revmatiske sykdommer, væskeansamlinger i kroppen, høyt blodtrykk og hudlidelser som kviser, eksem og psoriasis osv.
Hvorfor ikke la løvetannen bli en fast innslag på matbordet om våren? Løvetann er spesielt god i salater. Du kan også legge et løvetannblad under osteskiven eller ha den som tilbehør til omeletten. Bladene kan minne litt som ruccola. I mai og juni kan hele planten brukes. Både rot, stilk, blad og blomst er spiselig. Løvetannbladene bør helst være unge og plukkes før blomstring. De som er mest spisse og frynsete er minst bitre på smak. Men også de ferske røttene kan brukes i salaten. Av den friske løvetannen kan man trekke te. Man kan også tørke både bladene og roten til te utover vinteren. Av blomstene kan du lage vin, saft eller sirup.

lørdag 5. november 2016

Traktkantarell

Traktkantarell
Nå er det masse av traktkantarell eller “Yellow Foot” i skogen, som den blir kalt for på amerikansk. Traktkantarellen trives i mosekledd granskog mellom blåbærlyng. Ofte vokser det store mengder av den i det samme området, men den har god kamuflasjefarge og kan derfor være vanskelig å få øye på nede i mosen. Vi fant et flott soppsted i Redalen, der det vokste hundrevis at traktkantarell i store klynger mellom skjeggete grantrær. Traktkantarellen trives i kjølig og rå høstluft og kan plukkes helt fram til november.
Kjennetegn
Traktkantarellen er ofte mindre enn kantarellen. Hatten er bølgete, gråbrun til mørkebrun og trakteformet. Traktkantarellens viktigste kjennetegn er at det er hull fra hatten og ned gjennom den gule stilken. På undersiden av hatten er det lyse grågule kantarellribber. Den har en svak krydderaktig duft og relative mild smak.
Forveksling
Traktkantarellen vokser i samme miljø som giftig spiss giftslørsopp, så her må en være forsiktig. Enkelte sopper av spiss giftslørsopp, kan vokse tett inntil traktkantareller. Det lønner seg derfor å plukke en og en traktkantarell og sjekke hver sopp for seg. Når soppen er mørkebrun, har kantarellribber og en trakt som går fra hatten og ned gjennom stilken i et hulrom, så vet du at det er rett sopp. Traktkantarellen er vesentlig forskjellig fra spiss giftslørsopp, men det er lurt å sette seg inn i utseende av begge typer for å være på den sikre siden. Er du likevel usikker, må du få soppen sjekket på soppkontrollen.
Matlaging
Traktkantarell er en ypperlig matsopp til steking, i gryter, supper, stuinger, gratenger og til pasta. En god suppe kan du lage med traktkantarell, grønnsaksbuljong, sjalottløk, créme fraîche og tomatpuré. Soppen kan også fint tørkes.
Her er en oppskrift på soppstuing fra Mat og Urter-bloggen til Liv Ragnhild Lassen:
4 porsjoner:
500 gr skogsopp
1 dl finhakket løk
1 dl portvin
4 dl kremfløte
2 fedd fedd hvitløk
1 ss basilikum
Salt og pepper
Surr løken i litt smør og ha i soppen i skiver. La det surre en stund. Hell på vin og la den nesten koke inn. Tilsett fløte og la den surre på lav varme til den er passelig tykk konsistens. Tar lang tid. Rør inn knust hvitløk, hakket basilikum og smak til med salt og pepper. Passer til all slags kjøtt men er best til vilt stek.
Traktkantarellstuing.

https://www.nrk.no/l…/advarer-mot-livsfarlig-sopp-1.1125758

Råtesoppen som nedbryter og helbreder

Soppen har en bevissthetsintelligens som befinner seg et sted mellom planter og dyr. Soppene trenger organisk næring, men har en utvendig fordøyelse i motsetning til dyrene. Soppens celletråder er å regne som et levende nærings- og kommunikasjons nettverk, som spres gjennom luften og under jorda. Til eksempel kan trær kommunisere med hverandre gjennom rotsystemene og soppsporer som fins under jorda. Sopper kan fungere som både nedbrytere og helbredere. På samme måte som et menneske får slitasjeskader i ledd og beinstrukturen, og er mer utsatt for infeksjoner med alderen, setter råte og skadelige organismer seg i trærne når de blir gamle.
Det fins hvitråte som setter seg i døende løvtrær og brunråte i bartrær. I levende trær er mjukråte mer vanlig. Vi har blant annet den rødlista storkjuka, ildkjuke, knuskkjuke, honningsopper og rotkjuker. Spredning av råtesopper kan skje ved vind og insekter. Men noen sopper er medisinhealere som lager antibiotika og penicillin, som er helt nødvendig for menneskene. Kreftkjuke eller chaga, som den kalles, er mer å regne som en healer for bjørka. Kreftkjuka forsøker å reparere skadene i treet. Det er mye som tyder på at kreftkjuke vokser i partnerskap eller symbiose med det levende treet, og at så lenge bjørka er i live har treet nytte av soppen.
*
Her er en informativ link med bilder og navn på ulike råtesopper i skogen:
http://www.skogoglandskap.no/…/ratesopper_i_levende_trar.pd

mandag 26. september 2016

Tistlene - blomsterengas tenåringer

Jeg kan ikke annet enn å beundre åkertistlene, som står spredd utover blomsterenga som en gjeng med yppende tenåringer med lilla hårfarge. Motstridige, seiglivede, vakre på sin måte med piggene ut mot alle som kommer for nært på. Åkertistlene hisser ofte på seg bøndene, som er redd for at de skal ta plassen til kornet. Bøndene går da til aksjon, som en stormtropp i full utrustning, og sprøyter på med giftstoffer eller hakker opp tistlene etter beste evne. Til og med husdyrene lar være å spise tistlene, selv når alt annet spiselig er spist opp.
Åkertistel
Åkertistlene, de yppige tenåringene, tilhører kurvplantefamilien og er 2- eller flerårige, og har parflikete eller tannede blader og rødfiolette eller gule blomster. Det fins mange ulike tistler: Kåltistel, veitistel, dvergtistel, hvitbladtistel, safrantistel, gulltistel, eseltistel og mariatistel for å nevne noen.
Mariatistel er en fantastisk medisinplante
Hardføre planter inneholder også ofte sterk og god medisin. Mariatistel gjør nettopp det. Hvis leveren har fått mye å jobbe med, som for eksempel mye medisiner, alkohol eller fet mat, kan det lønne seg å rense den. Det gjøres enkelt med mariatistel.
Mariatistel er blitt brukt i hundrevis av år mot leverskader. Særlig i sørlige land i Europa, som Tyskland, Frankrike og Belgia, har den vært en kjent del av folkemedisinen. Legenden sier at mariatistelen grodde på et sted der jomfru Maria sølte noen dråper brystmelk. Den er blitt brukt mot lever-, lunge- og gallesykdommer, gulsot, hepatitt og migrene. Også psoriatikere kan ha nytte av den.
Flere forsøk, både på mennesker og dyr, har vist at den motvirker fordøyelsesproblemer som skyldes leverskade, renser leveren og hjelper til med å bygge opp skadet levervev. Man kan spise tistelen hel, men en kan også få i seg de gode stoffene gjennom ekstrakter og kapsler, som fås kjøpt i de fleste helsekostbutikker.
Magisk bruk av tistler
Listen over den magisk bruken av tistlene er lang: Tistlene har blitt brukt som beskyttelse mot fiender, tyver, onde krefter og negativitet. Du kan strø tistler rundt hjemmet ditt eller bygningen som du ønsker å beskytte. Tistlene kan gi økt styrke og energi, for å oppnå uimotståelig kjærlighet, for helbredelse, for å drive ut ånder og bryte trylleformularer. Når du føler at livet er tungt, kan du legge tistler under hodeputa di. Er du plaget med uklarhet i tankene dine: Kok opp noen tistler og snus inn duften, det hjelper deg til å åpne opp i begrensede tankemønstre.
Mariatistel

Plantenes symbolverdi
Mange planter som er i kategorien ugress viser seg ofte å være viktige medisinplanter. Brennesle, løvetann, mjødurt, geiterams og tistler er eksempler på det. Alle planter kan fungere som læremestre for oss mennesker, slike er det også med tistlene. Når vi studerer planten og speiler oss i den, kan vi se symbolverdien til den bestemte planten. Symbolverdien utgjør karakteregenskapene eller personligheten vi tillegger planten. Det som kommer i tillegg til selve nytteverdien til planten. Farge, form, lukt, smak, miljøet rundt planten, sier oss noe om plantens symbolverdi, og hva vi kan lære av den. For å finne ut av dette må vi bruke vår egen intuisjon og innlevelsesevne. Planter med torner og pigger har ofte blitt brukt som beskyttelse. Blomster med sterke og klare farger, som roser, forbindes med kjærlighet. Den symmetriske lotusblomsten brukes som et symbol på å være opplyst osv.
Tistlene viser oss at vi er sterkest når vi står sammen. Det er i orden å stikke tilbake når noen angriper oss. Som tistlene er vi alle forbundet i jordas rotsystem. I det fysiske gir vi næring til hverandre. Vi strekker alle hals mot himmelen og er hverandres øyne – ingen ser hele bildet – men sammen ser vi en større helhet.
*
DAGR 2015

fredag 19. august 2016

Johannesurt - Norges beste urt mot depresjoner?

Fremdeles i skrivende stund er det mye viltvoksende Johannesurt å få tak i på Østlandet. Johannesurten vokser fra Nordland og sørover. Johannesurten er svært lett å skille fra andre urter og blomster; det gjøres enkelt ved at man gnir litt på blomsterknoppen. Du vil da få et lilla eller rødlig fargestoff på fingeren. Så vidt jeg vet er det ingen andre lignende urter som ”blør” på denne måten. Johannesurten har gule blomster med fem kronblader. Bladene på stengelen er eggeformede. Blomstringen skjer fra juli til september. Johannesurten er nesten luktfri.
Tørking
Hele den overjordiske delen av planten kan tørkes når planten står i blomst. Blomstene og blomsterknoppener er likevel mest anvendbare og kan brukes til bl.a. teer, oljer og snaps.
Prikkperikum - antidepressivt middel
Prikkperikum er navnet som benyttes når planten omsettes som legemiddel på apoteket. I Tyskland, som er et foregangsland både når det gjelder forskning på og bruk av urtemedisiner, er prikkperikum det foretrukne medikamentet mot vanlige depresjoner. Der selges det mer av det enn alle andre antidepressive midler til sammen, og over syv ganger mer enn av Prozac (som tilsvarer Fontex i Norge). Bare i 1993 ordinerte tyske leger perikum mot lettere depresjon i mer enn 2,7 millioner tilfeller.
Prikkperikum er like effektiv som de beste av de moderne legemidlene til behandling av milde former for depresjon, påstår Jonathan Zuess i boka: "Hyperikum - den grønne lykkepille". Han skriver også at planten dessuten er effektiv til behandling av premenstruelt syndrom (PMS), angst, kronisk søvnløshet og en mengde andre lidelser.
Funker det?
Johannesurten får hjernen til å produsere endorfiner. Så hvis du sliter med nedstemthet og store humørsvingninger vil jeg absolutt gi Johannesurten en sjanse. Hvis du har muligheten til å plukke Johannesurt selv, er det å anbefale. Personlig tror jeg at de medisinske virkningene til urter og plantemedisin, er størst når planten sankes selv og tilvirkes på den gamle måten uten industriell eller noen annen form for kunstig behandling. Det er store kvalitetsforskjeller mellom ulike johannesurtpreparater og deres innhold av aktive substanser, blant annet på grunn av ulike fremstillingsprosedyrer. Når virkestoffer ekstraheres fra en plante, mister en helheten i planten og den naturlige kombinasjonen av virkestoffene.
Legene Cecilie Arentz-Hansen og Kåre Moen skriver at en lang rekke kliniske studier har bekreftet at Johannesurtpreparater virker beroligende og motvirker nedstemthet og angst. I mange av disse studiene har Johannesurt gitt tilnærmet like god effekt og færre bivirkninger enn medikamenter mot depresjon. Dette gjelder vel og merke midler mot depresjon av den gamle typen. Det er ikke gjort noen sammenligning med nyere midler mot depresjon, de såkalte lykkepillene. Effekten av Johannesurt inntrer først etter to til tre uker, på linje med vanlige medikamenter mot depresjon.
Her er noen av problemområdene og plager som Johannesurten/Prikkperikum sies å hjelpe for:
Depresjoner, nervøsitet, nervøs uro, spenninger, angst, irritabilitet, søvnforstyrrelser, tretthet, kronisk tretthetssyndrom, utmattelse, nedtrykthet, tristhet, motløshet, tiltaksløshet, nevralgier (nervesmerter), migrene (især spenningsmigrene), fordøyelsesbesvær, appetittløshet, leversykdommer, gallesykdommer, magekatarr, magesår, forstoppelse, dysenteri, premenstruelle syndrom (PMS), manglende menstruasjon, klimakterieplager, nyresmerter, nyrestein, blærekatarr, sengevæting, candida, influensa, hoste, bronkitt, snue, malaria, hiv, kyssesyke, mareritt og stamming hos barn.
Virker også mot røykeslutt
Når Johannesurt brukes av røykere som er i ferd med å avslutte avhengighet, gir den mental styrke og positivitet for å overvinne avhengigheten. Ifølge en pilot studie ledet av Martin C. Mahoney, for Divisjon for Cancer Prevention & Befolkning Sciences ved Roswell Park Cancer Institute, "Johannesurt, et naturlegemiddel agent, synes å være en effektiv tilleggsbehandling for tobakk opphør."
Magisk bruk av Johannesurten
Johannesurten har blitt brukt til beskyttelse. Den ble sanket på sommersolhverv og brukt som en kjærlighetsurt. Da skulle man plukke planten med venstre hånd, etter at man hadde spurt den om tillatelse. Hvis man bar prikkperikum på seg beskyttet det mot feber og forkjølelse. Planter som ble samlet på sommersolhverv eller på en fredag, og ble båret på kroppen, holdt mentale sykdommer på avstand og kurerte melankoli. Når urten ble plassert i et vindu, beskyttet den mot lynnedslag, brann og onde ånder. Både blomstene og bladene kunne brukes til dette formålet. Urten kunne også tørkes over midtsommerbålet og henges nær et vindu for å holde spøkelser, trollmenn og andre som vil en vondt borte fra huset, og den kunne brennes for å forvise ånder og demoner.
Hvis planten ble lagt under hodeputen til en ugift kvinne ville hun drømme om sin tilkommende mann. Urten kunne brukes i ritualer eller bæres for å oppdage andre magikere, og en gang i tiden ble den holdt mot munnen på anklagde hekser i et forsøk på å tvinge dem til tilståelse.
Nøktern bruk
En skal være forsiktig med omtale noe som mirakelmedisin. Det som virker på en, trenger ikke nødvendigvis å ha noen virkning på en annen. Derfor er det alltid viktig å lytte til kroppen før en følger noen andres gode råd om urtemedisin, detoxer og mirakelkurer. Særlig i begynnelsen bør en være forsiktig med inntak av urter og være lydhør for kroppens respons.
NB! Personer som bruker syntetiske antidepressive midler, eller som lider av alvorlige depresjoner med psykotiske symptomer eller selvmordstanker, bør bare ta prikkperikum etter råd fra og under overvåkning av lege. Man kan ikke forvente at prikkperikum har god nok effekt ved slike alvorlige tilfeller, men prikkperikum kan være et verdifullt tilskudd til andre terapier, som medisinering og psykoterapi. Depresjon kan være en alvorlig sykdom, og selvdiagnose og egenbehandling kan være risikabelt. Fullgod virkning av prikkperikum mot lett til middels depresjon kan ikke forventes før etter flere ukers bruk, men hvis man etter seks til åtte uker ikke har oppnådd noen signifikant bedring, er det lite trolig at man har nytte av urten og annen behandling bør eventuelt vurderes.
*
DAGR 2015

Aktuelle linker:
http://www.dinside.no/348375/johannesurt-alternativ-til-lykkepiller
http://tidsskriftet.no/article/330223
http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/hype_per.htm
http://www.krydderdram.no/plantene/perikum.php

fredag 5. august 2016

Norske trolldomsplanter - firblad (Paris quadrifolia)

Firblad
Så dukket den plutselig frem fra ingen steder. I enden av et hogstfelt i Mjøsregionen lyser en blåsort bær i høyden over de fire støttende og spisse begerbladene. Den er unik I sitt slag da hver plante bare inneholder en bær, som kan ligne litt på blåbær. Som en heks i skumringslyset danser firbladplanten gjennom skogen med en vandrende jordstengel. Hvert år sender den et skudd med blader og blomster opp over jordoverflaten. Det er en nyfødsel som skjer. Jordstengelen dør, mens endeknoppen vandrer videre langs marken.
Trolldomsplante med narkotisk virkning som opium
Firblad er en riktig gammel trolldomsplante. På svensk blir den kalt for trollbär og på tysk for Einbeere. Det sies at firblad har en narkotisk virkning som kan minne om opium. Men for å oppnå en slik virkning må en opp i en dose som antakeligvis vil gi oppkast, svette, svimmelhet, kramper og tørr hals. Firblad må derfor behandles med den største forsiktighet. Overdosering kan være dødelig. En annen sak er at planten også har vært brukt som afrodisiakum for å øke sexlysten, derav det engelske plantenavnet True Love. Bladene og bærene har blitt gitt medisinsk for å gi motsatt virkning av det som sykdomssymptomet gir.
Bruk av planten
Vikingene fremskaffet rødfargen av firblad, som gjorde seg godt i veveriene. I antikkens Hellas ble firblad brukt mot byller i følge Matthiolus. Den kalles også halshyllebær her i Norge, som kan tyde på en lignende bruk. Atankeligvis ble roten spist rå eller det ble laget en halstinktur av bærene til gurling. Bladene ble lagt som kompress på verkesår og skader. Den har også blitt brukt mot vegglus, rabies og pest. I Russland har den til og med blitt foreskrevet mot sinnssyke p.g.a. den narkotiske virkningen planten har. Firblad brukte man sammen med blant annet tysbast for å verne kyrne mot de underjordiske. Firblad brukes i dag I homeopatien mot plager som migrene, nervesmerter og revmatisme, men er heller ikke der særlig anvendt.
Det magiske firetallet og en fjerding
Det magiske firetallet fins overalt i mytologi, religion og mystikk. Det er fire himmelretninger, fire elementer, fire årstider, fire livsfaser osv. Dette må ha appellert til de gamle urtekyndige. De fire bladene på firblad er to par, som harmonisk støtter sin blåperlede trone. Firblad har derfor blitt brukt I bryllupsseremonier og som beskyttelse mot hekser.
Kommunevåpenet til Enebakk
Også kommunevåpenet i Enebakk er fire firbladplanter. Hver firblad er en fjerding. En fjerding er det gamle norrøne ordet fjordungr som betyr en fjerdedel, for eksempel av en tønne korn, eller av en vei - en gammel norsk kvartmil het en fjerdingsvei - eller av et område, for eksempel et futesogn eller prestegjeld. Firbladmotivet er fra Enebakk kirke som ble bygget på 1100-tallet, like etter vikingtiden. Firblad var et vanlig motiv i middelalderen, både i Norge og ellers i Europa. Andre navn på firbladplanten er: Amonlauv, halsbyllbær, vegglusbær, ormebær, vargbær, grisebær og giftbær.
*
DAGR

Aktuelle linker:
http://www.fugleognatur.dk/artsbeskrivelse.asp?ArtsID=3620
http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/paris_qu.htm
https://snl.no/firblad

torsdag 28. juli 2016

Norske trolldomsplanter – Tysbast (Daphne mezereum)

I det siste har jeg kommet over to ulike planter, som begge har en gammel historie som trolldomsplanter. Plantene jeg oppdaget var tysbast og firblad (trollbær), begge vokser side om side i det samme skogsområdet i Mjøstraktene. I denne teksten vil jeg skrive litt om tysbast, som er en vakker og giftig plante i det som kalles tysbastfamilien. Den vokser over store deler av landet, den er også funnet i høyfjellet mer enn 1000 moh. Jeg har ingen spesialkunnskap om disse to plantene og må derfor forholde meg til den informasjonen jeg har funnet i skrevne kilder.

tysbast
Tysbast-navnet og trolldom
Navnet tysbast kommer av den norrøne guden Ty eller Tyr. Nordens urbefolkning brukte tysbast både som medisin og trolldom. Da brant man basten under kyrne for beskyttelse mot ondskap og trollpakk eller bandt en krans av basten rundt halen på dyrene. Å gå med litt bast i lomma var beskyttelse mot huggormbitt. En puttet også en bær eller to opp i brennvinet. Da sies det at brennvinet ble eksta sterkt og ildfullt. På dansk kalles tysbast for Pebertræ p.g.a. den brennende følelsen bærene eller barken gir. Luther skrev at «djevlene tør ikke tygge Kellerhals (tysbast), fordi den vil brenne dem i halsen som den hellige ild». På samisk blir planten kalt for burimuorji, på engelsk for Mezereum, på svensk for Tibast eller Källarhals.

Anvendelse av planten
Enkelte samer bruker fortsatt tysbast forebyggende mot influensasymptomer. Da lager man et teavkok av en liten barkebit fra tysbast og lar det småkoke i ca. 40 min. Videre har planten blitt brukt til behandling av gikt, revmatisme, byller, tannverk, ormebitt, forkjølelse, tuberkulose, utslett (aldri mer enn 3 bær av gangen), som avføringsmiddel og som brekkmiddel. Ett bær skulle være nok til å drive ut bendelorm. Aller viktigst var nok anvendelsen av tysbast mot engelsk syke (rakitt), en sykdom som ofte ble satt i forbindelse med trolldom. På midten av 1700-tallet hevdet den engelske legen Rich. Russel at barken kunne hjelpe mot syfilis, og deretter ble den i mer enn hundre år et mye brukt middel mot denne sykdommen.

I Sibir kunne magre og bleke personer gni inn ansiktet med saften av bærene, eller vaske det med vann hvor det hadde ligget tysbastbark i lengre tid. Dette ga et friskt og fyldig utseende, noe som skyldtes at huden ble overirritert, rødmet og hovnet opp. I tillegg til å være et svært farlig skjønnhetsmiddel, kunne denne behandlingen gi eksem, hodepine og ødelagte nyrer.

I homeopatien utvinnes et middel for plager i hud og tynnslitte nerver. Det star skrevet at homeopatmiddelet Mezereum passer best for personer med tendens til fortvilelse, apati og manglende engasjement. De har også tendenser til hypokondri. I tillegg har stoffene dafnetoksin og mezerein fra tysbast vært under utforskning for sin medisinske virkning ved bl.a. leukemi. Både roten, bærene og barken fra tysbast blitt brukt medisinsk. Det gjøres ved at barken flekkes av greinene tidlig på våren og tørkes i bunter, som henges på et luftig sted. Drogen må bare håndteres av profesjonelle og med god beskyttelse av hendene, da giftstoffer i planten kan absorberes gjennom huden.

Beskrivelse av planten
Tysbast er en bladfellende busk, som kan bli inntil 1 meter høy. Barken på greinene er seige og lysegrå/brune. Bladene er lange og ser glatte og “lakkerte” ut. Blomstringen skjer i mars og mai. Kronbladene er rosa eller fiolette og velduftende ca 10-15 mm lange. Blomstene lukter godt, men resten av planten lukter vondt. Frukten/bærene er avlange og har en intens rødfarge med et frø inni. Bærene som resten av planten vil gi en brennende smak.

tysbast plansje


Advarsel
Det er ikke uvanlig at svært giftige planter også har en sterk medisinsk og helbrendende virkning, når den behandles rett med kunnskap og erfaring. For å få kjennskap til denne kunnskapen bør en ta kontakt med urtekyndige og plantespesialister, som over tid har opparbeidet seg egne erfaringer om innhøsting, tilberedning og plantens virkning og helserisiko. Tysbast er imidlertid en svært giftig plante som må omgås med forsiktighet. Innvortes bruk frarådes. Hudkontakt med plantesaften tysbast kan gi blemmer. Det sies at kun seks bær er nok til å ta livet av en ulv. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning. Se vedlagte linker for mer om advarsler og bivirkninger forbundet med tysbast.
*
DAGR 

Aktuelle linker:

http://www.siste.no/bolig/vakker-men-farlig/s/1-103-5991184

mandag 18. juli 2016

Blåbær




Blåbærbusken er veldig gammel som medisinplante. Tørkede blåbær har vært mye brukt som stoppmiddel ved løs mage. Det ble gitt til både mennesker og dyr i vikingtiden og antakeligvis enda lenger tilbake. Blåbærsaft er også i våre dager en vanlig huskur mot diaré. Men den må brukes med forsiktighet for den kan også virke stikk mot hensikten. Småbarn kan få voldsom magesjau av blåbær.
Blåbærbladene brukes også medisinsk. De inneholder et stoff som skal være bra mot urinveisinfeksjoner, og te av bladene har vært brukt mot sukkersyke.
Blåbær skal også gi bedre nattsyn, og derfor fikk engelske gruvearbeidere mye blåbær i kosten. Under den andre verdenskrig spiste engelske bombeflygere store mengder blåbærsyltetøy før de skulle ut på nattlige flytokt. 5-6 friske blåbær daglig skal hjelpe mot rennende øyne. I en av Miriam Wicklunds kjerringrådbøker står det at det fins et helsekostprodukt som inneholder konsentrert blåbær. Dette skal virke oppkvikkende på trette øyne, f. eks. p.g.a. langvarig bruk av dataskjerm.
I en annen kjerringrådbok står det at hvis man er plaget av blærekatarr, kan det hjelpe å drikke 2-3 glass blåbærsaft daglig. Det hevdes at italienske leger har dokumentert at dette har en forebyggende virkning. Å gurgle seg med sterk blåbærsaft sies å hjelpe mot halsbetennelse.
Blåbærsaft og blåbærsyltetøy skal være effektivt mot mark i magen. Tvertimot dette fortelles det at flere steder i Sverige trodde folk før at en kunne få mark i magen av blåbær!
Fra Nord-Norge fortelles det om at de hadde bra måter å ta vare på bæra om vinteren. De laget blåbærsaft uten sukker som de oppbevarte på trekagger. Safta kunne brukes til å gi smak til suppe og som drikke til grøten. Det ble også laget blåbærmos ved å koke opp vann og blåbær og røre på byggmjøl til en tykk grøt. Denne grøten hadde de i skåler, og da kunne den holde seg i ca to måneder på et kjølig sted. Når de skulle bruke den, ble mosen rørt ut med melk og litt rømme og smurt på flatbrød, byggkake eller kavring. Blåbær ble også kokt til sur saft som man gjerne søtet litt ved bruk. Enkelte laget også vin av bæra.
Ny forskning viser at blåbær er noe av det beste man kan spise for å unngå å få hjerte- og karsykdommer. Det er tidligere slått fast at såkalte antioksidanter virker forebyggende mot slike sykdommer, og nå er forskerne kommet fram til at blåbær inneholder store mengder av slike stoffer. Norske blåbær har høyere næringsinnhold enn importerte bær.
Vikingene lagde også syltetøy av blåbær. Etter 300 generasjoner med prøving og feiling har matrettene blitt tilpasset klima og miljø. Og kroppen vår, slik den er genetisk disponert, har best av den maten som kommer fra den hjemmelige naturen. Noen matoppskrifter har holdt seg og er like levedyktige i dag. Nå er skogen full av blåbær og bringebær, så kom deg ut og plukk!

Blåbærsyltetøy
Her er en superenkel oppskrift, som har røtter tilbake til vikingtiden:
2 l. blåbær eller bringebær
4 dl. honning
Rens og skyll bærene og ha bærene i en gryte.
La bærene koke på svak varme under lokk i ca 5 min.
Rør inn honningen.
La syltetøyet koke på svak varme uten lokk i ca 15. min.
Skum godt av og hell syltetøyet på godt rengjorte varme glass.
Fyll dem helt opp og sett på lokk. La syltetøyet avkjøles.
Oppbevares siden mørkt og kjølig.
*
DAGR, 2013
Kilder: (Oppskrift fra: Viking kokebok, Egmont) og Norsknettskole.no

lørdag 2. juli 2016

Norske jordbær og sprøytemidler













Det som kunne vært en av de sunneste og mest næringsrike bærene, nemlig norske jordbær, har blitt noe av det mest usunne du kan spise. Det er trist at så mye som 95% av de norske jordbærene er sprøytet i følge en rapport fra Bioforsk.
Jordbærbondens ansvar
Spør du de som selger norske jordbær på bytorg og gater, aner de ikke om jordbærene de selger er sprøytet. Det er på tide at de som selger norske jordbær på gatene henger opp en plakat ved siden av jordbærene de selger med en oversikt over hvilke sprøytemidler som er brukt. Dette er jordbærbondens ansvar og ikke gateselgernes, som verken kan norsk eller aner hvor jordbærene kommer fra.


Hvordan kan det være sunt å spise jordbær?
Hele 30 ulike sprøytemidler er tillatt å bruke i produksjon av norske jordbær. Ni av disse er ugressmidler, ni er soppmidler og tolv er stoffer mot skadedyr. Boskalid, fenheksamid og fludioksonil er blant plantevernmidlene du kan regne med befinner seg på jordbærene du spiser. Det er som regel alltid minst to ulike sprøytemidler på jordbærene som undersøkes. Av og til kan det være opptil 7 ulike sprøytemilder på samme jordbær. Selv om jordbærene skylles, blir ikke kjemisk-systemiske sprøytemidlene vasket bort. Det fins flere stoffer i sprøytemidlene på jordbær, som f. eks spirodiklofen, som beviselig er kreftfremkallende. Og økologiske jordbær er det visst ingen jordbærselgere som har hørt om.
Da er det bare en ting å gjøre: Dyrk dine egne jordbær.
*
DAGR 2016

Aktuelle linker:
https://www.nrk.no/norge/bruker-kreftfremkallende-sproytemidler-1.12474037
https://www.nrk.no/norge/jordbaer-pa-sproytemiddeltoppen-1.7703167
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/07/30/194412584/sproytemiddel-gir-kreft-hos-dyr-brukes-pa-norsk-frukt-og-jordbaer