Norske trolldomsplanter – Tysbast (Daphne mezereum)

I det siste har jeg kommet over to ulike planter, som begge har en gammel historie som trolldomsplanter. Plantene jeg oppdaget var tysbast og firblad (trollbær), begge vokser side om side i det samme skogsområdet i Mjøstraktene. I denne teksten vil jeg skrive litt om tysbast, som er en vakker og giftig plante i det som kalles tysbastfamilien. Den vokser over store deler av landet, den er også funnet i høyfjellet mer enn 1000 moh. Jeg har ingen spesialkunnskap om disse to plantene og må derfor forholde meg til den informasjonen jeg har funnet i skrevne kilder.

tysbast

Tysbast-navnet og trolldom

Navnet tysbast kommer av den norrøne guden Ty eller Tyr. Nordens urbefolkning brukte tysbast både som medisin og trolldom. Da brant man basten under kyrne for beskyttelse mot ondskap og trollpakk eller bandt en krans av basten rundt halen på dyrene. Å gå med litt bast i lomma var beskyttelse mot huggormbitt. En puttet også en bær eller to opp i brennvinet. Da sies det at brennvinet ble eksta sterkt og ildfullt. På dansk kalles tysbast for Pebertræ p.g.a. den brennende følelsen bærene eller barken gir. Luther skrev at «djevlene tør ikke tygge Kellerhals (tysbast), fordi den vil brenne dem i halsen som den hellige ild». På samisk blir planten kalt for burimuorji, på engelsk for Mezereum, på svensk for Tibast eller Källarhals.

Anvendelse av planten

Enkelte samer bruker fortsatt tysbast forebyggende mot influensasymptomer. Da lager man et teavkok av en liten barkebit fra tysbast og lar det småkoke i ca. 40 min. Videre har planten blitt brukt til behandling av gikt, revmatisme, byller, tannverk, ormebitt, forkjølelse, tuberkulose, utslett (aldri mer enn 3 bær av gangen), som avføringsmiddel og som brekkmiddel. Ett bær skulle være nok til å drive ut bendelorm. Aller viktigst var nok anvendelsen av tysbast mot engelsk syke (rakitt), en sykdom som ofte ble satt i forbindelse med trolldom. På midten av 1700-tallet hevdet den engelske legen Rich. Russel at barken kunne hjelpe mot syfilis, og deretter ble den i mer enn hundre år et mye brukt middel mot denne sykdommen.

I Sibir kunne magre og bleke personer gni inn ansiktet med saften av bærene, eller vaske det med vann hvor det hadde ligget tysbastbark i lengre tid. Dette ga et friskt og fyldig utseende, noe som skyldtes at huden ble overirritert, rødmet og hovnet opp. I tillegg til å være et svært farlig skjønnhetsmiddel, kunne denne behandlingen gi eksem, hodepine og ødelagte nyrer.

I homeopatien utvinnes et middel for plager i hud og tynnslitte nerver. Det star skrevet at homeopatmiddelet Mezereum passer best for personer med tendens til fortvilelse, apati og manglende engasjement. De har også tendenser til hypokondri. I tillegg har stoffene dafnetoksin og mezerein fra tysbast vært under utforskning for sin medisinske virkning ved bl.a. leukemi. Både roten, bærene og barken fra tysbast blitt brukt medisinsk. Det gjøres ved at barken flekkes av greinene tidlig på våren og tørkes i bunter, som henges på et luftig sted. Drogen må bare håndteres av profesjonelle og med god beskyttelse av hendene, da giftstoffer i planten kan absorberes gjennom huden.

Beskrivelse av planten

Tysbast er en bladfellende busk, som kan bli inntil 1 meter høy. Barken på greinene er seige og lysegrå/brune. Bladene er lange og ser glatte og “lakkerte” ut. Blomstringen skjer i mars og mai. Kronbladene er rosa eller fiolette og velduftende ca 10-15 mm lange. Blomstene lukter godt, men resten av planten lukter vondt. Frukten/bærene er avlange og har en intens rødfarge med et frø inni. Bærene som resten av planten vil gi en brennende smak.

tysbast plansje

Advarsel

Det er ikke uvanlig at svært giftige planter også har en sterk medisinsk og helbrendende virkning, når den behandles rett med kunnskap og erfaring. For å få kjennskap til denne kunnskapen bør en ta kontakt med urtekyndige og plantespesialister, som over tid har opparbeidet seg egne erfaringer om innhøsting, tilberedning og plantens virkning og helserisiko. Tysbast er imidlertid en svært giftig plante som må omgås med forsiktighet. Innvortes bruk frarådes. Hudkontakt med plantesaften tysbast kan gi blemmer. Det sies at kun seks bær er nok til å ta livet av en ulv. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning. Se vedlagte linker for mer om advarsler og bivirkninger forbundet med tysbast.

*

DAGR 

Aktuelle linker:

http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/daph_mez.htm

http://www.siste.no/bolig/vakker-men-farlig/s/1-103-5991184

https://helsenorge.no/Giftinformasjon/planter-og-bar/tysbast

https://no.wikipedia.org/wiki/Tysbast

Blåbær

Blåbærbusken er veldig gammel som medisinplante. Tørkede blåbær har vært mye brukt som stoppmiddel ved løs mage. Det ble gitt til både mennesker og dyr i vikingtiden og antakeligvis enda lenger tilbake. Blåbærsaft er også i våre dager en vanlig huskur mot diaré. Men den må brukes med forsiktighet for den kan også virke stikk mot hensikten. Småbarn kan få voldsom magesjau av blåbær.

Blåbærbladene brukes også medisinsk. De inneholder et stoff som skal være bra mot urinveisinfeksjoner, og te av bladene har vært brukt mot sukkersyke.

Blåbær skal også gi bedre nattsyn, og derfor fikk engelske gruvearbeidere mye blåbær i kosten. Under den andre verdenskrig spiste engelske bombeflygere store mengder blåbærsyltetøy før de skulle ut på nattlige flytokt. 5-6 friske blåbær daglig skal hjelpe mot rennende øyne. I en av Miriam Wicklunds kjerringrådbøker står det at det fins et helsekostprodukt som inneholder konsentrert blåbær. Dette skal virke oppkvikkende på trette øyne, f. eks. p.g.a. langvarig bruk av dataskjerm.

I en annen kjerringrådbok står det at hvis man er plaget av blærekatarr, kan det hjelpe å drikke 2-3 glass blåbærsaft daglig. Det hevdes at italienske leger har dokumentert at dette har en forebyggende virkning. Å gurgle seg med sterk blåbærsaft sies å hjelpe mot halsbetennelse.
Blåbærsaft og blåbærsyltetøy skal være effektivt mot mark i magen. Tvertimot dette fortelles det at flere steder i Sverige trodde folk før at en kunne få mark i magen av blåbær!

Fra Nord-Norge fortelles det om at de hadde bra måter å ta vare på bæra om vinteren. De laget blåbærsaft uten sukker som de oppbevarte på trekagger. Safta kunne brukes til å gi smak til suppe og som drikke til grøten. Det ble også laget blåbærmos ved å koke opp vann og blåbær og røre på byggmjøl til en tykk grøt. Denne grøten hadde de i skåler, og da kunne den holde seg i ca to måneder på et kjølig sted. Når de skulle bruke den, ble mosen rørt ut med melk og litt rømme og smurt på flatbrød, byggkake eller kavring. Blåbær ble også kokt til sur saft som man gjerne søtet litt ved bruk. Enkelte laget også vin av bæra.

Ny forskning viser at blåbær er noe av det beste man kan spise for å unngå å få hjerte- og karsykdommer. Det er tidligere slått fast at såkalte antioksidanter virker forebyggende mot slike sykdommer, og nå er forskerne kommet fram til at blåbær inneholder store mengder av slike stoffer. Norske blåbær har høyere næringsinnhold enn importerte bær.

Vikingene lagde også syltetøy av blåbær. Etter 300 generasjoner med prøving og feiling har matrettene blitt tilpasset klima og miljø. Og kroppen vår, slik den er genetisk disponert, har best av den maten som kommer fra den hjemmelige naturen. Noen matoppskrifter har holdt seg og er like levedyktige i dag. Nå er skogen full av blåbær og bringebær, så kom deg ut og plukk!

Blåbærsyltetøy

Her er en superenkel oppskrift, som har røtter tilbake til vikingtiden:

2 l. blåbær eller bringebær
4 dl. honning

Rens og skyll bærene og ha bærene i en gryte.
La bærene koke på svak varme under lokk i ca 5 min.
Rør inn honningen.
La syltetøyet koke på svak varme uten lokk i ca 15. min.
Skum godt av og hell syltetøyet på godt rengjorte varme glass.
Fyll dem helt opp og sett på lokk. La syltetøyet avkjøles.
Oppbevares siden mørkt og kjølig.

*

DAGR, 2013

Kilder: (Oppskrift fra: Viking kokebok, Egmont) og Norsknettskole.no

Norske jordbær og sprøytemidler

Det som kunne vært en av de sunneste og mest næringsrike bærene, nemlig norske jordbær, har blitt noe av det mest usunne du kan spise. Det er trist at så mye som 95% av de norske jordbærene er sprøytet i følge en rapport fra Bioforsk.

Jordbærbondens ansvar
Spør du de som selger norske jordbær på bytorg og gater, aner de ikke om jordbærene de selger er sprøytet. Det er på tide at de som selger norske jordbær på gatene henger opp en plakat ved siden av jordbærene de selger med en oversikt over hvilke sprøytemidler som er brukt. Dette er jordbærbondens ansvar og ikke gateselgernes, som verken kan norsk eller aner hvor jordbærene kommer fra.

Hvordan kan det være sunt å spise jordbær?
Hele 30 ulike sprøytemidler er tillatt å bruke i produksjon av norske jordbær. Ni av disse er ugressmidler, ni er soppmidler og tolv er stoffer mot skadedyr. Boskalid, fenheksamid og fludioksonil er blant plantevernmidlene du kan regne med befinner seg på jordbærene du spiser. Det er som regel alltid minst to ulike sprøytemidler på jordbærene som undersøkes. Av og til kan det være opptil 7 ulike sprøytemilder på samme jordbær. Selv om jordbærene skylles, blir ikke kjemisk-systemiske sprøytemidlene vasket bort. Det fins flere stoffer i sprøytemidlene på jordbær, som f. eks spirodiklofen, som beviselig er kreftfremkallende. Og økologiske jordbær er det visst ingen jordbærselgere som har hørt om.

Da er det bare en ting å gjøre: Dyrk dine egne jordbær.

*
DAGR 2016

Aktuelle linker:

https://www.nrk.no/norge/bruker-kreftfremkallende-sproytemidler-1.12474037

https://www.nrk.no/norge/jordbaer-pa-sproytemiddeltoppen-1.7703167

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/07/30/194412584/sproytemiddel-gir-kreft-hos-dyr-brukes-pa-norsk-frukt-og-jordbaer