 |
| Illustrasjonen er hentet fra Thomé: Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz |
Reinfann gjorde seg fortjent til å bli kalt
udødelighetens urt, siden lik som ble smurt inn med reinfann bare i liten grad
ble angrepet av mark. Det beskyttet den døde mot forråtnelse i lang tid. Kan
det ha vært reinfann som Olav den Hellige ble smurt inn med etter sin død mon
tro?
Reinfann som trolldomsplante
Reinfann har en stor plass i tradisjonell
folkemedisin. Hildegard av Bingen forteller at urten ble brukt mot nesekatarr
og uteblitt menstruasjon. Den har også blitt brukt som middel mot orm og
fordøyelsesbesvær. Og i følge den tyske urtelegen Otto Brunfels ble reinfann
anvendt innen trolldomsmedisin ved at barnet ble holdt i røyken fra planten, slik
at ingenting ondt skulle ramme barnet.
Et avkok av reinfann ble brukt mot kvalme
og i noen tilfeller til å fremprovosere abort. Utvortes ble urten brukt i
omslag mot kolikk, tannverk, gikt, hevelser og vonde ledd. Reinfann ble også
brukt mot solbrenthet og fregner.
Slaverne brukte reinfann som elskovsmiddel.
Det var vanlig at ungjentene la reinfannblomster i en linpose, som de puttet under
høyre armhule, for å tiltrekke seg friere. Også i kirkene stenket man buketter
med reinfann og andre villblomster med vievann før Mariamesse (15/8). Buketten
beskyttet mot lynnedslag. Reinfann ble kastet på ilden når det var
tordenvær.
I Skottland ble opphakket reinfann lagt på
skambeinet til fødende kvinner for å unngå at barnet ble et misfoster eller en
bytting. I gammel folketro var en inneforstått med at de underjordiske av og
til byttet det nyfødte barnet med sitt eget. Vi finner det samme i norsk
huldertro. Reinfann ble med andre ord brukt i en blanding mot forhekselse.
Reinfann har en sterk bitter lukt, som
holder seg lenge. Og siden den har insektdrepende og desinfiserende egenskaper,
ble reinfann foretrukket som strøurt, og lagt mellom klær og i sengehalmen for
å holde lopper og annet utøy unna. Reinfann kunne fordrive både lopper, maur og
mus. Tørket og lagt på hyller i spiskammeret eller hengt opp i taket hjalp den
mot dette og annet. En kunne gni inn pelsen på hunder og katter, og et preparat
av reinfann ble brukt til å drepe skabb, lus og lopper på mennesker. Men viktig
å vite at planten inneholder det giftige terpenet tujon, som gjør at planten
kan føre til forgiftninger både ved innvortes og utvortes bruk. Så lite som ti dråper
reinfannoljer kan visstnok være dødelig! Likevel lagde man før i tiden et avkok
eller en te av tørkede reinfannblader, for å kurere innvollsorm. I dag er det
naturligvis tryggere midler å finne mot innvollsorm.
*
Kildetekst:
http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/tana_vul.htm
