fredag 17. juni 2016

Gurkemeie

Min kjære har lagt sin elsk på gurkemeie, så nå ligger det plasthansker med gule fingertupper i kjøleskapet klar til bruk. Gurkemeie har en sterk gulaktig-farge, som sverter over på alt den kommer i berøring med når den kuttes og skrelles. Curcumin er fargepigmentene som gir gurkemeien den intense gulfargen, og det er også curcuminene som er biologisk og medisinsk virksomme.
Nordmenn har mye å gå på når det gjelder å bruke røtter som ingefær, gurkemeie og ginseng som et suplement til kosten. Egenskapene til røttene er mange og særlig den at de virker i hele kroppens energisystem og dermed også styrker immunforsvaret. Vi bruker for det meste gurkemeie i teer (Se Bonnies te-oppskrift på bildet).

Hvor kommer gurkemeie fra?
Gurkemeie er en gammel kulturplante som antas å være oppstått i India, men arten finnes ikke lenger viltvoksende. I våre dager dyrkes planten i stor stil i mange tropiske og subtropiske områder, særlig India, Pakistan, Sri Lanka, Kina, Indonesia, Malaysia, Jamaica, Vestindia, Sør-Amerika og Afrika. Fersk gurkemeie kan nå kjøpes på mange av de store matbutikkene i Norge og på mange invandrerbutikker til en forholdsvis rimelig pris.
Betydelige helseeffekter 
Gurkemeie blir omtalt som et universalmiddel for helsen, som virker mot det aller meste, men så enkelt er det kanskje ikke. I laboratoriet opptrer curcumin, som det er rikelig av i gurkemeie, nærmest som et mirakelstoff, idet det har effekt på flere måter og virker på alle enzymer som forårsaker betennelsestilstander. Gurkemeie er et av grunnkrydderne i indiske karriblandinger. I asiatisk folkemedisin er gurkemeie benyttet mot mange lidelser, fra halsbrann og fordøyelsesproblemer til revmatisme og hudlidelser. Gurkemeie sies å være forebyggende mot kreft også. I India er det lav forekomst av visse krefttyper. Det forskes på om dette har en sammenheng med indernes bruk av krydder. Helsemedisiner Allan Fjelstrup, sier at å tilføre curcumin er som å stikke en kjepp i hjulene for kreftcellenes utvikling. Det fører til at cellene må gå i dvale, eller enda bedre, at de setter i gang med å ødelegge seg selv.