Inspirasjon

LEVENDE SJAMANISME

Jeg tror det er trygt å si at sjamanismen sammen med naturreligionene i disse dager opplever en slags rennesanse i den vestlige verden. Keltisk paganisme, wicca og dagens åsatro, som får stadig flere tilhengere, er alle påvirket av sjamanisme i en eller annen form. Dette har sammenheng med at vår moderne kultur og religiøsitet har mistet sin forbindelse med den levende jorden. Det finnes en økende sympati for urbefolkninger og en iboende lengsel hos mange til å finne tilbake til en enklere og naturlig livsstil, som inkluderer et ikke-dogmatisk livssyn. Sjamanismen eksisterer side om side med andre alternative livssyn i en stadig voksende jungel av åndelige tilbydere og tilhørere. I dag er ikke sjamanismen bare for utøvende og selverklærte sjamaner, det er for alle som føler at sjamanismen ligger nærmest deres eget menneske- og verdenssyn. 

“Gud er død!”

Sjamanismen er ikke død, den er en levende tradisjon. Nå er det jo mer enn 135 år siden Fredrich Niezsche erklærte at “gud var død”. Folk sluttet ikke å tro på gud av den grunn. Senere har vi fått høre at den ene og andre -ismen er død. Selv om alt som sies å være død viser seg å leve og forandre seg i takt med menneskenes behov for forandring. For mange oppleves sjamanismen i dag som et troverdig alternativ til å ta kraften tilbake i ens eget liv, i motsetning til de etablerte religionene som er mer en øvelse i gi fra seg kraften til noe eller noen utenfor en selv.

Sjamanismen er en levende kultur- og verdensarv

Sjamanismen er en levende kultur- og verdensarv. Den eldste vi kjenner til. Så fort menneskets åndelige impulser ble vekket på jorden, var sjamanismen der, som en levende erfaringsvei. Det er noe fellesmenneskelig å utforske og oppdage verden med et sjamanistisk tankesett – i troen på at vi har et slektskap til alle levende ting. Det er fra dette startpunktet at de første naturreligionene ble utviklet. Naturligvis finnes det mye overtro i sjamanismen, akkurat som i alle religioner, filosofier og verdenssyn. Og naturligvis fantes det ingen ord som "sjamanisme" den gangen, det er mer som et teoretisk nyord å regne. Betegnelsen på sjaman fra Sibir, er “den som vet”, men det kunne like mye ha vært “den som ikke vet, men ønsker å lære”, for det er slik sjamanreisen begynner for de fleste. Sjamanismen er kort og godt en enkel og effektiv erfaringsvei. Der du selv er både sannhetskilde og feilkilde til alle dine erfaringer.

Symbolspråket

Dersom vi ønsker å forstå noe av essensen i sjamanismen, må vi få kontakt med det urmenneskelige åndematerialet, vår drømmeverden og glemte minner. Vi må tilbake til de første menneskene og drømmerne på jorda. Drømmespråket har alltid vært et billedlig symbolspråk, akkurat som sjamanens språk. Det er denne form for drømmeverden og åndeverden, vi kommer i kontakt med når vi lever nært på naturen, deltar på en trommereise, eller på andre måter reiser innover i vår egen psyke. Med tillit til egne erfaringer inviteres vi inn i en hittil ukjent virkelighet. Innsiktene som kommer ut av dette vil alltid være personlige, for det er det ene “mennesket som erfarer” som står i sentrum. Ikke dogmene eller skriftene utenfor erfareren. En hver tolkning vil inneha begrensninger og mangler, men den personlige erfaringsmåten er likevel universell, fordi den kan tas i bruk av alle.

Alt er ett

“Å være ett med alt” gir bare mening når vi erfarer det på kroppen. Naturfolkene lærte gjennom å leve i naturen på naturens betingelser. Å sanke mat, jakte og fiske, fryse, sulte, oppleve lyn og torden, bli angrepet av rovdyr og spise en giftig plante, skapte et unikt erfaringsgrunnlag fra individet til stamme og storsamfunn. Det ga de første menneskene på jorden en unik mulighet til å lære og observere seg selv i møte med livet på jorden. Konklusjonen som samtlige natur- og urfolk over hele verden kom fram til, i en fjern fortid, og som har holdt seg fram til i dag; var at det var en helhet i alt og at denne helheten ble skapt av noe usynlig, dermed hadde også alle levende ting en metafysisk bestanddel, som ikke kunne forklares på annen måte enn gjennom språk, myter, sanger og seremonier. Naturfolkene slo fast at den åndelige unikheten som hvert menneske hadde, også fantes i dyr, planter, i naturfenomener, i naturlandskapene og på stjernehimmelen. Alt kom fra den samme kraftkilden, men det fantes milliarder av utgaver og uttrykksformer av den samme skapende kraften.  
  

Respektere andres opplevelser fullt ut

I sjamanismens grunnidé ligger en likeverdighet, som kan være vanskelig å leve opp til for den enkelte. Intensjonen er å møte alle på likeverdig nivå uansett hvor ulike vi er. En skal respektere og lytte til andres synspunkter uten ønske om å korrigere eller rette på hva den andre har å si. Det er lov å være uenig og invitere til dialog. Men når et annet menneske snakker om sine livserfaringer og sine åndelige opplevelser gjør vi klokt i å lytte istedenfor å forsøke å påvirke den andres erkjennelser. Det ligger ikke i sjamanens ånd å være misjonær. Likeverdigheten gjelder ikke bare mennesker imellom. I sjamanismen er tankegangen overførbar i alle typer relasjoner: Mellom mennesker og dyr, mennesker og planter, mennesker og åndeverden osv. Vi er fullt ut ansvarlig for vår halvdel av relasjonen, men vi er ikke ansvarlig for den andre halvdelen.

Sjamanismen handler om å gjøre hel

Sjamanens indre motivasjon handler i første rekke om å bli hel igjen og helbrede sine egne sår. Etterhvert utvikler sjamanen sin evne og kunnskap til å hjelpe andre, slik at de også kan finne sin egen livsvei. Sjamanene arbeider ofte innenfor et spirituelt system som tilhører en bestemt tradisjon, men sjamanen står også fritt til å bryte med tradisjonen og endre sin verdensanskuelse når det trengs. Sjamanens metoder og teknikker er alltid underordnet; det er hva sjamanen velger å investere sin tro i som vil være det avgjørende for hvor effektiv sjamanens medisin vil være. Sjamanen må ha tro og inngående kjennskap til sin egen medisin, ellers vil ikke sjamanen oppnå integritet i sitt virke. Sjamanens evne til å være selvstendig og å gå mot strømmen når det ligger i overbevisningen, er også nødvendig i en uoversiktlig og segregert verden. 

Moderne sjamaner

Sjamanen har alltid hatt mange ulike funksjoner og roller. Han og hun har roller som helbredere, urtekyndige, historiefortellere, kunstnere, seere, stammeklovner og seremoniledere. Og selv om verden forandrer seg er likevel disse funksjonene og rollene like viktige og etterspurte i dag enten du er moderne bysjaman eller stammesjaman i Usbekistan. Moderne sjamaner kritiseres ofte for å være “fake sjamaner” eller styres av penger og oppmerksomhet, kritikk som i visse tilfeller kan være berettiget og andre ganger dypt urettferdig. Noen følger tradisjonene slavisk og forventer at andre skal gjøre det samme, selv om den enkelte sjamanens stil og spirituelle preferanser, stadig er under endring.  Moderne sjamaner inkluderer også ny forståelse fra vitenskap, medisin og psykologi i sin helhetsforståelse uten at det trenger å være i konflikt med den klassiske sjamanens verdensbilde. Enkelte vil gå så langt som å si at sjamanens virkelighetsforståelse nå er blitt bevist av kvantefysikken. Uansett vil det alltid være plass til tromma, symbolspråket, hjelpeåndene, kraftdyrene og plantemedisinen. De grunnleggende sjamanmetodene og helhetsforståelsen ligger fast. Sjamankallet kan komme til en på forskjellig vis. Visdomsbærere i mange gamle tradisjoner og urbefolkninger virker i dag som læremestere og veivisere for søkende mennesker i vesten. Læringsprosessen går alltid begge veier. Urbefolkninger trenger også hjelp til å bli sett og få sine saker på dagsorden. Samtidig som de selv ønsker å verne om sin egenart og kultur, ønsker mange også å dele sine historier og levemåter med resten av verden. Forhåpentligvis er det flere gevinster enn det er ulemper ved denne utvekslingen. 

Stå i din egen kraft

Mer enn noen gang trenger vi levende ritualer og seremoniledere som samler folk i ring rundt ilden. Vi trenger menneskemøtene og samtalene fra hjerte til hjerte. Vi trenger å speile oss i naturens mangfold og lære av vind og vær, universets sykluser, kroppens sanselighet og drømmenes magiske virkelighet.  Vi er en del av naturen og altet - og noen ganger trenger vi hjelp til å skifte bevissthet og endre våre perspektiver. Vi må minne oss selv på at vi har en relasjon til alle ting. Vi må stå i vår egen kraft istedenfor å gi den fra oss.  Vi må ta imot råd fra andre, samtidig som vi lytter mest til oss selv. Ta det eller overse det, men ha tro på at din sannhet er like mye verdt som alle andres sannhet.

*

Vår verden

Når vi lukker øynene, hva ser vi? Kan vi unne oss selv å se en verden som domineres av kjærlighet, håp og glede? Eller ser vi bare et ekko av nyhetenes katastrofebilder, som har brent seg fast i vår indre verden?

Mer enn noen gang trenger vi de menneskene som viser oss inn i vår egen stillhet, der lyset er tent i et fredelig rom. Et sted inni oss hvor verden utenfor er satt på pause og vi finner hvile og fred. Det fins en slik verden i vårt stille sinn. Der drømmen om en god og håpefull fremtid bor. Men hvor ofte tar du turen dit? Kanskje lever vi i den villfarelsen at vi tror det fins en objektiv fysisk verden der ute, som samvittigheten forteller oss at vi må bekymre oss masse for. For når vi bekymrer oss for noe, så er det et tegn på at vi bryr oss? Men hva om tankene våre lurer oss? Og at tankene våre i realiteten skaper mer frykt og vi dermed blir mindre i stand til å gjøre noe godt for det vi tror på?

Igjen må vi finne hjem til det fredfulle stedet, og minne oss selv på hvor gleden hører hjemme. Neste gang du går deg en tur i naturen, så ta et øyeblikk hvor du observerer alt rundt deg. Se på trærne, se på vekstene på marken, lytt til lydene og se på himmelen. Hvor i naturen er krigen? Hvor i naturen er terroren? Hvor i naturen er kaoset? Hvor i naturen er katastrofene? Det fins bare et naturlig forklaring på denne undersøkelsen. Nemlig at alt dette negative bare er en del av menneskenes perspektiver og tankeverden.

*

TA TILBAKE VIKINGARVEN

Angrepet på Lindisfarne kloster i år 793.
Maleri av Tom Lovell.

I Dagbladets helgeavis-utgave, for 14. og 15. januar 2017, sto det nok en gang en artikkel om vikingene med den typiske overskriften «Plyndring, vold og fryktløs ære». Hvor mange ganger har vi ikke sett denne overskriften om vikingtiden før? Jeg gjespet meg gjennom innledningen av artikkelen, der jeg enda leste om vikingene som plyndret Lindisfarne i år 793. Siden denne hendelsen ble skrevet ned i den angelsaksiske krøniken av en kristen munk, har denne historiske hendelsen siden definert sannheten om hvem den stereotype vikingen var. Heldigvis konkluderer artikkelen til Marlen Ferer i Dagbladet at «vikingene var ikke mer voldelige enn mange andre i sin samtid.»

Den amerikanske vikingen

På samme måte som de innfødte amerikanerne har mistet mye av sin kulturarv til den hvite mannen og samene her hjemme i sin tid mistet retten til utøve sin sjamanistiske praksis, har vi nordmenn langt på vei mistet vår egen norrøne kulturarv til amerikanere, utlendinger og mediabedrifter, som har har fremelsket myten om den krigerske og voldelige vikingen som den eneste sanne og interessante. Den overfladiske vikingmyten sitter så rotfestet i folk flest, at det skal mye til å endre den. Vi ser den samme vikingkarrakteren som blir portretert i filmer, tv-serier, reklamer, bøker og museumsutstillinger. Bare de siste tre-fire årene har vikingfilmene «Northmen – A Viking Saga», «Viking Legacy», «Vikingdom», «Viking - The Berserkers», «Viking Quest» og superheltfilmen «Thor 1, 2 og 3», sett dagens lys. Alle disse filmene spiller på den samme forenklede og underholdende vikingmyten. Så har vi selvsagt History Channels tv-serie «Vikings», som er svært godt laget, men spiller på de samme virkemidlene og dyrker de dramatiske volds- og drapscenene. Amerikanerne skulle nok ønske at vikingene kom fra Amerika, fordi de minner dem litt om den amerikanske cowboyhelten John Wayne og hans like. Mens engelskmennene tror på vikingmyten, for den fremhever deres egne skinnhellige fortid med fromme klostermunker, vennligsinnede bønder og kongsmenn, lenge før de selv dro på tokt og ble verdens ledende imperialiststat.

Det vi aldri får vite om vikingtiden

Det som er tankevekkende er at nordiske forskere, forfattere og museer har latt seg påvirke av den populære vikingmyten. Midgard historiske senter i Horten startet utstillingen «Vikinger i krig» i 2012, som i mine øyne var en ganske halvhjertet utstilling. Utstillingen "Vikinger i krig på veien" vises i år på Veien Kulturminnepark i Hønefoss. I 2011 kom boka «Vikinger i krig» av Kim Hjardar og Vegard Vike. En bok som sikkert er et must for nerdene av sjangeren, som er opptatt av temaer som vikingvåpnenes lengde og rekkevidde, hjelmer og rustninger, plyndringstokter, hird, holmgang, kampteknikker og krigsstrategi. Alt dette er jo vel og bra og interessant lesning, men spørsmålet er jo heller hva vi aldri får vite om vikingtiden og alt annet som blir utelatt. Lite får vi vite om kvinnene i vikingtida, om åsatrua, om skaldene, om håndverkerne, om bøndene, om volvene og seidmennene, om runene, om maten, om musikken, om vikingenes forhold til naturen osv. Det hadde f. eks. vært flott å se en egen utstilling om de norrøne gudene og åsatrua - og en omfattende norsk utstilling om runene. Utlendingene kommer uansett til å kjøpe inngangsbillett når vikinger er hovedtema.

Ruinene av Lindisfarne kloster. 

Ta tilbake vikingarven

For å ta tilbake eierskapet over vikingarven, trenger vi å utfordre myten om den stereotype vikingen. Den stereotype vikingen passer godt inn i den voldsforherligende amerikanske Hollywood-kulturen. Men egentlig er det vår egen iboende svakhet i en usikker og utrygg verden vi forsøker å kompensere for, når vi romantiserer den maskuline krigerarketypen. Det er ingen tvil om at vikingene var suverene i krigskunst og kunne være voldelige i sin framferd, men for å forstå denne siden av vikingene, må vi se vikingene i sin samtid. Vikingene levde i et voldelig og urolig Europa med helt andre landegrenser og spilleregler enn i dag. Når støvet etter romernes felttog hadde lagt seg og den blodige folkevandringstiden var over, der det ble bygget bygdborger rundt om i landet, kan vi i opptakten til vikingtiden lese i de Frankiske annaler om Karl den store i år 782, som hevnet et opprør ved å halshogge 4500 saksere i løpet av en eneste dag. Karl var en trofast kristen som fastholdt et nært forhold til paven i hele sitt liv. Karls heltestatus står i grell kontrast til vikingenes ettermæle.

Snorre og Saxo  

Det er alltid seierherrene som skriver historiebøkene. Det kan virke som dagens forskere og historiefortellere viderefører det vrengebildet av vikingtiden, som i sin tid ble skapt av kristne boklærde. Hvor mye jeg enn elsker de velskrevne bøkene til Snorre Sturlason og Saxo Grammaticus, så vet jeg at deres skrifter ble skrevet med en bestemt agenda mer enn 200 år etter vikingtiden. For både Snorre og Saxo handlet det om å bygge om sitt eget lands nasjonalfølelse og fremheve kongenes og maktmenneskenes bedrifter. Samtidig som viktingtidens verden ble sett gjennom kristne menns øyne. Hedningenes gamle skikker og sedvaner ble i sagaene ofte omtalt som barbariske og overtroiske, men når de kristne kongene lemlestet og drepte hedninger og bønder, som skulle omvendes til kristendommen med tvang, så ble de ofte omtalt som gode og djerve handlinger. Vi har svært mye å takke Snorre, Saxo og forfatterne av Islendingsagaene for, men vi må heller ikke glemme at deres historier var farget av oppdragsgivere, deres religiøse overbevisninger, personlig ønske om makt og selvhevdelse.    

Alle vil eie vikingen

Tyske naziarkeologer forsøkte i krigens dager å gjøre vikingene til sine egne forfedre. Arkeologen Brit Solli ved universitet i Tromsø mente for litt siden at vikingtidens fremste gud Odin, var skeiv og at det var på tide å ta tilbake den mangfoldigheten som vikingtiden representerte både i kultur og synet på kjønn. Jeg kan være enig i det siste her. At Odin var skeiv er det imidlertid mindre belegg for å hevde, selv om seidmennene i visse tilfeller kunne vise til kjønnsoverskridende adferd. Det var hovedsakelig på 1800-tallets begynnelse at romantikkens diktere ga vikingen følsomme, heroiske og tragiske personlighetstrekk, som har holdt seg godt fram til i dag. I dag er det film, media og reklamebransjen som fortsetter å merkevarebygge «vikingen», for å selge alle mulige varianter av den norske vikingdrømmen. Det er bra for turister, norske produkter, selvfølelsen til nordmenn og Norge som kulturnasjon. Utlendingene kjøper og elsker den romantiserte voldelige vikingmyten. Vi elsker den litt vi også, men det gjør den likevel ikke mer troverdig og sann.

*

DAGR2017

NÅR DRØMMENE GJØR OSS TIL MORDERE ELLER ENGLER

Lucid dreaming
Ca. 30 % av livet vårt går med til å sove og drømme. Dette er tid som kunne vært langt bedre anvendt om vi lærte oss å skape et godt liv fra drømmetilstanden. Å gjøre dette er lettere enn mange tror. Med enkle teknikker kan vi lære oss å plante gode og positive drømmer før vi sovner og få en harmonisk innsovning. Med litt trening over tid kan vi lære oss lucid dreaming. Lucid dreaming betyr kort og godt; at vi vet at vi drømmer mens vi drømmer. Da har vi en mulighet til aktivt og kreativt skape våre liv med viljen i drømmetilværelsen. Samtidig kan vi kansellere uønskede drømmer når vi våkner, som kommer av den kollektive drømmingen. 

Kollektiv drømming

En del av drømmene våre kommer fra «samfunnets drøm». Istedenfor å drømme vår egen drøm, blir vi drømt av samfunnet. Dette kan ses på som en slags massepsykose i drømmetiden. Vi kobles da på drømmefrekvenser i det kollektive, som har noe til felles med vår egen underbevissthet. I nattens drømmer er vi mottakelige for informasjon og visuelle følelsesinntrykk, som har stor rekkevidde, og ikke er begrenset av tid og rom og fysiske lover. Dersom vi er nedfor, kan det typisk være fortrengte følelser og emosjoner fra grupper av likt-tenkende mennesker, som lever i en vanskelig og fastlåst livssituasjon. Det kan også være fryktbaserte følelsesbilder, som har sin opprinnelse i media- og nyhetsstrømmen. Eller vi kobles direkte på naturens frekvenser, der vi kan komme til å drømme om kommende naturkatastrofer og andre fremtidige hendelser. I den kollektive drømmingen fins alt; det hesligste og det vakreste vi kan forstille oss. Verden er kollektiv, virtuell og interaktiv på alle måter. Det er det samme for alle former for energi og bevissthet.

Opprydding i drømmeprogrammene

Når vi sover kobles vi på et «underbevisst drømmenettverk», og det er her vi noen ganger blir fanget i voldelige og aggressive drømmer. Disse drømmene styres naturligvis til en viss grad av vårt egen oppmerksomhet og fokuset vi har i våken tilstand, siden likt tiltrekker likt. Og underbevisstheten vår vekker det til live og skaper en symbolverden av det i drømmene. Når så mange mennesker er i kraftig ubalanse, er det lett å bli koblet på uønskede drømmefrekvenser. Vi frigjør oss fra dette, når vi tar kontroll over vår egen drøm. Vi starter med å ta en opprydding i drømmeprogrammene fra våre forfedre, så rydder vi i våre egne underbevisste drømmeprogrammer (skyggearbeid) og samfunnets drømmeprogrammer, som har blitt en del av oss. Når dette er gjort, jobber vi bevisst med å plante nye drømmer og ta kontroll over drømmene våre mens vi drømmer. Da får vi også tilgang til nye "drømmerom" om natten og vi går ikke lenger inn i de samme kollektive drømmerommene, der vi blir fanget i samfunnets drøm.

Mord og parallelle hendelser

Rett etter massedrapene den 22. juli i 2011 på Utøya, opplevde tusenvis av mennesker i Norge, som ikke personlig kjente noen som var direkte involvert i hendelsene, voldelige drømmer. Det var drømmer der de selv ble skutt eller skjøt noen. Det er hva vi kan kalle kollektiv drømming. I de siste par ukene har det vært en rekke bestialske knivdrap i Norge. Dette kan også være en form for kollektiv drømming. Først leves noe i drømmetilstanden. Så manifesteres det i den fysiske virkeligheten. Voldelig samdrømming er et tragisk fenomen som skjer over hele verden.

Men drømmene kan også gjøre oss til bedre mennesker. Når vi tar drømmene våre på alvor, kan vi bli medskapere av vår egen virkelighet på en effektiv måte. Vi kan plante inkluderende drømmer som rommer glede, kjærlighet, vennlighet og skjønnhet. Da vil vi få tilgang på andre kollektive drømmefelt. Vi kan også plante "drømmefrø" i vår bevissthet, som virker uoppnåelige, men som likevel viser seg å gå i oppfyllelse. Vi kan drømme om gode relasjoner, fruktbare prosjekter og harmoniske samfunn. Vi menneskene drømmer allerede svært ulikt. Det er derfor noen blir til mordere og andre blir til engler.

*

DAGR 2016

DENNE ER TIL KVINNENE, MED EN UNNSKYLDNING FRA OSS MENN!

Sangen ”Freyja” og videoen til mannskoret Fjallabraedur, berørte meg veldig når jeg først hørte den i 2013. For dette er en sang fra alle menn til alle kvinner og vår felles jord. Bakteppet er den islandske konkursen i 2008. Det jeg forsto på et dypt plan, når jeg hørte denne sangen, var hva tapet av Moder Jord – gudinnen har betydd for menn og den verden vi lever i. Nemlig en separasjon fra våre iboende feminine kvaliteter, sannheten som ligger i følelsene, troen på vår egen intuisjon og respekten for Moder Jord. Dette savnet tror jeg har ligget i menns underbevissthet hele tiden og har ført til misbruk av den maskuline kraften. Vi må forbinde oss med jorden med hjertet igjen. Dersom vi skal skape en mer balansert og harmonisk samfunn, er det nødvendig at dagens menn tar tak i det her. Menn skal få være menn. Men når det er sagt, så er det i de fleste fóra der makt utøves, et underskudd på feminine verdier og kvaliteter. Og det er i all hovedsak menn som innehar de fleste lederverv i politikk, forsvar, næringsliv og religioner. Det er derfor jorden vår har blir voldtatt, kriger blir ført uten legitim grunn - og markedskrefter og økonomi har mer å si enn mennesker, dyr og natur. Det ligger en mulighet til forandring her for dagens menn, som våger å ta denne uretten innover seg og gjøre en forandring i seg selv. Så denne teksten er til kvinnene, men en unnskyldning fra oss menn, som glemte den ene halvparten av oss selv, og valgte å følge vårt eget ego, i vårt ønske etter å erobre og kontrollere verden.

Mer om dette og Frøya i teksten under..

Se videoen Freyja av mannskoret Fjallabraedur her:

Fjallabraedur-Freyja; From the Movie Maybe I should have 

"KJÆRE FRØYA, KAN DU TILGI MEG?”

Det er sterkt når mennene i mannskoret Fjallabraedur står på plassen til verdens første parlament, Þingvellir, og synger om tapet av Frøya, etter at Island nærmest gikk konkurs i 2008. Frøya er også et symbol på landet, landskapet og jorden, som blir solgt i grådighetens navn. Nå har nok en ny statsminister, Sigmundur Gunnlaugsson, måtte ta hatten sin å gå av etter avsløringene av hans hemmelige bankkonti i skatteparadiset Seychellene.

For mange islendinger, som har et svært så bevisst forhold til sin historie og kultur, er fortsatt Frøya et samlende symbol. Frøya er et bilde på den fruktbare jorden og naturressursene i havet. Det som gir mat på bordet, arbeidsplasser og penger i statskassa. Det er godt å se at Frøya fortsatt huskes og lever i folkelynne til vårt broderfolk.  

Island

Noen forsøkte i sin tid å forminske Frøya til å være en fristerinne og skjøge. Men hvem plantet disse tankene? Hvem skrev historiebøkene? Jeg kjøpte aldri den forklaringen. Det er ikke slik Frøya fremstår for meg.

Et historisk tilbakeblikk på nordens gudinner 
I tidlige tider dyrket nordboere solen. Da var sola en livgivende kraft uten kjønn, men hun var nært knyttet til jordens fruktbarhet. Prestinnen og presten vandret over åkrene og innviet jorden for det nye såkornet om våren. Det ble ofret til modergudinnen ved kilder og i hellige lunder. Myrofrene gikk tilbake til ”Moder Jords skjød” for å gjenoppstå et annet sted. Mye tyder på at Njardar var en jordgudinnen i Norge, andre steder ble hun kalt Nerthus, slik Tacitus beskriver i sin bok Germania på slutten av 100-tallet:

” Det er ikke noe bemerkelsesverdig om noen av disse stammer ut over deres felles dyrkelse av Nerthus, det vil si Moder Jord (Terram matrem), og de tror at hun ferdes blant menneskene.”

Sol skulle bli en gudinne med en beskjeden birolle i den norrøne myteverdenen. Det samme ble gygra (jotundatter) Natt. Disse en gang så mektige vettene fikk begrenset gudestatus i vikingtiden. Trolig ble navnet Njardar endret til Njord. Gamle plasser som het Njardarhof (som på Ringerike), ble endret til Norderhov, altså Njords hov. Mye tyder også på at dødsgudinnen Hel (den skjulte?) var en eldre Moder Jord gudinne, som ble dyrket i huler flere steder i Norden. Kanskje var hun gudinnen som ble feiret ved vintersolverv? Gamle stedsnavn som begynner på Hel kan tyde på det. (Gudinnens Fortellinger, Marit Clementz og Ingvild Forbord, Emilia Forlag 2008). Det synes å være en forbindelse mellom Hel og ”Hjul” uten å gå nærmere inn på det her. Nornene har også en tilsvarende gammel historie. Disse og flere nordiske jordgudinner banet veien for Frøya, og ble på en del av henne, eller måtte nøye seg med å stå i skyggen av de andre åsagudene. Også åsaguden Tor ble født av gudinnen Jord. I den fremvoksende krigerske jernalderkulturen var det større behov for mannlige guder.

Kvinnelig aristokrati i Norden

Vi hadde et kvinnelig aristokrati i Norden, som avdekkes i kvinnegravene. Det er funnet en aristokratisk kvinne i en av kongshaugene i Uppsala. Disse funnene er å se på museet i gamle Uppsala. Det er funnet særdeles rike kvinnegraver fra jernalderen i Aska i Östergötaland, Norsa, Tuna, Köpingsvik på Öland, Välsgärde i Birka og i Augerum i Blekinge, i Oseberggraven og mange flere steder. Alle disse gravene avspeiler kvinner i herskerroller, som bryter med oppfatningen vi har av de enerådende mannlige herskerne i jernalderen. Alt tyder på at vi hadde mektige Frøyaprestinner og volver, sannsigersker, som var åndelige ledere i sin tid. Noen av de mektigste mennene i vikingtiden, som Håkon Jarl og Egil Skallagrimson, hadde også diser og ættemødre som sine fylgjer. Håkon Jarl blota til ættemoren Torgjerd Holgabrud og Irpa, når han virkelig trengte hjelp av kreftene i slaget mot Jomsvikingene, mens Egil i flere tilfeller tydde til Frøya. Tor, Odin og Frøy kom i annen rekke hos disse fryktløse vikingene.

Frøya som jordgudinne

Frøya er også en jordgudinne, selv om hun i den norrøne mytologien har andre mer fremtredende sider; som å være en gudinne for seid, krig, død og fruktbarhet. Det er flere navn på Frøya: Vanadis (kvinnelig guddom av vaneætt), Mardoll (uviss betydning), Horn (lin), Gjevn (gefa, å gi) og Syr (sugge). Men det er viktig å se at hun også representerte jorden og de feminine sidene for både kvinner og menn. Frøyas viktigste attributt kan ha vært en halsring, som kjennetegnet modergudinner og fruktbarhetsgudinner. Det er funnet flere skulpturer av kvinnelige gudommer i Norden med smykke om halsen. Vanekulten som Frøya tilhører var nært forbundet med naturen,vannet, jorden, åkeren, såkornet, hesten, svinet og lysalvene. Frøya (frue) og broren Frøy (Herre) utgjorde helheten av feminin og maskulin skapelse, som ble dyrket for å sikre godt vær, vekstkraft, grøde, fred, velstand og fruktbarhet for folk og fe. På Island er Frøyas jordgudinne-aspekt tydeligere enn i resten av Skandinavia. Islendingenes syn på Frøya, minner oss på at vi ikke må miste kontakten med kulturen, slekta, røttene våre og noe av det kjæreste vi har; jorda vår og naturen der vi vokste opp. Bildet av Fjallkona (fjellets gudinne) i nasjonaldrakt på Islandske frimerker og andre steder er en slags personifisering av staten Island. Symbolsk er Fjallkona en reinkarnasjon av Frøya.

Freyja by J. D. Penrose

Vrangbildet av Frøya

Frøya la sin elsk på gullsmykket Brisingamen , men for meg er Frøya anti-materialistisk. Slik jeg ser det representerer hun det motsatte av dagens jag etter ny tekonologi og raske penger. Hennes forening med dvergene i jordens indre, er en annen type alkymi; resultatet av dette er en form for frihet som sprenger alle grenser, som hver eneste kriger er villig til å dø for igjen og igjen. Vanadisen Frøya er i mindre grad en kjærlighetsgudinne enn en fruktbarhetsgudinne. I Kristni saga, sagaen om Islands kristning, uttaler den kristne Hjalte på Alltinget i år 999, året før Island ble kristnet: ”Jeg skal ikke spotte noen gud, men jeg synes Frøya er ei tispe.” Og med det fornærmet han brorparten av Islands befolkning. Frøya er vakker og liker kjærlighetskvad, ellers er det lite belegg for å hevde at Frøya er en gudinne for kjærlighet. ”Ti du Frøya!/ Du kan tro jeg kjenner deg/-fri for feil er du ikke,/Av æser og alver/som er her inne,/har du drevet utukt med hver eneste,” sier Loke i Lokesenna. Hva med kvinnerobreren Odin? Hva med Loke selv? Jeg har enda tilgode å se noen kalle Odin en horebukk! Å gjøre Frøya til skjøge var noe kirken fant på ved religionsskiftet for å demonisere henne og det frigjorte mennesket. Hun var prakteksempelet på hedningenes synd og skam. Gjennom å erstatte henne med Jomfru Maria, kunne ikke forskjellen bli tydligere demonstrert. Det er utrolig hvor godt dette vrangbildet av Frøya har holdt seg opp til våre dager. Å beholde Frøya som kjærlighetsgudinne eller skjøge, passer godt inn i de maskuline maktsystemene som har vært rådende fra kristningen og frem til i dag.

Mennenes Frøya

Frøya kan være en veiviser for mange menn i dag, som lengter etter å forene seg med den magiske siden av tilværelsen. Å tillate og uttrykke følelser, bruke innbilningskraften, gi seg over til den spontane gleden og leken, våge sette ”intellektet på pause” og stole på egen intuisjon. Alle disse egenskapene, var og er, en forutsetning for norrøn seid og nordisk sjamanisme. En trenger ikke å bli bløt og svak av den grunn. Den er jordens urkraft en kommer i kontakt med. Det er en innvielse; der det maskuline og feminine utfyller hverandre, der to polariteter smelter sammen, og essensen i dette møtet føder en ny forståelse - krigeren blir til vismann. Men også følelser må balanseres mot intellekt og fornuft. Det kan bli ubalanser begge veier. Selveste Allfader Odin er opplært av Frøya i seidens kunst. Det har alltid vært slik at det er kvinnene som fører oss menn inn i følelsenes og mysterienes verden. Odin reiser inn i dødens rike og rådspør seg med døde volver når han er i sorg og desperat trenger svar i ”Balders drømmer”: ”..valgalder kvad han/for troll-kvinna,/tvang henne opp;/så talte den døde.../”. Og volven i Voluspå er et eksempel til etterfølgelse; hun sitter på en stein i skogen og lytter. Hun lytter. Den som ønsker å bli en god lytter, må først lære å lytte til seg selv. Og når vi i sin tid mistet Frøya, mistet vi også langt på vei evnen vi hadde til å lytte og ivareta jorden vår.

*

DAGR 2013

VÅRDAGEN

Uansett vær og vind, sol eller regn, smerter og bedrag, lykke og ulykke, glede og sorg, kjærlighet og svik, så er denne dagen en gave. Det er denne dagens kvaliteter du trenger akkurat nå. I dag er alle muligheter åpne. Fortidens dører kan lukkes og fremtidens dører står vidåpne. Nå er det vår. Ikke la alt som skjer i naturen gå deg hus forbi. Gå ut og takk alt du ser. Bli ett med det. Takk for at du har kommet deg helberget gjennom vinteren og får oppleve en ny vår. Takk for at du er i live og ta det aldri for gitt. Mange fikk ikke oppleve en ny vår, tenk litt over det. Denne dagen er en dag du har ventet på. Denne dagen er enestående. Dette er den evige vårdagen. Dette er øyeblikket. Grip det!

Her er en daglig bønn for en Lakota-indianer:

La oss bære frem takk for denne vakre dagen.

La oss bære frem takk for dette livet.

La oss bære frem takk for vannet,

uten vann ville det ikke finnes noe liv.

La oss komme med takk til Bestemor Jord

som beskytter oss og gir oss føde.

FYLGJENE

Fylgja er det gamle ordet på det vi i dag ofte kaller skyttsånd eller hjelper. Verneånd er et annet gammelt ord, som dekker noe av det samme. I norrøn tid trodde en at hvert menneske har flere fylgjer. I gamalnorsk ordbok betyr substantivet fylgja; vardyvle, verjeånd. Verbet fylgð kan bety fylgje lag, hjelpa, vera med, driva på, høyre til. Det er i hovedsak to typer fylgjer som beskrives i sagaene; dyrefylgjer og kvinnefylgjer.

Dyrefylgja

Dyrefylgja skiller seg ut fra kvinnefylgja på flere vis. Dyrefylgja er menneskets alter ego, et speilbilde og forlengelse av menneskets spesielle kjennetegn og personlighet. Dyrefylgja er alltid ved siden av mennesket sitt, omtrent som en ytre sjel som mennesket har i tillegg til kroppsjela. Dyrefylgja følger mennesket fra fødsel til død. Det viser seg hovedsakelig i drømmer, for synske eller for mennesket sitt, like før det skal dø. I Islendingsagaene har dyrefylgjemotivene til hensikt å bygge opp spenningsnivået og forberede leseren på hva som skal skje senere i historien - og hva som ligger i lagnaden til en av hovedpersonene.

Når dyrefylgja dør, varsler det død også for personen. Den islandskehøvdingen Gudmund den mektige hadde en okse som dyrefylgje. Bror hans, Einar, hadde en visjon der han så at oksen gikk inn i alle husene på gården til Gudmund, til slutt kom den inn i hallen og gikk opp til høysetet og falt død om. Når Gudmund senere kom hjem og inspiserte husene, skjedde det samme med ham. Melken han drakk i det siste måltidet isnet, så sank han tilbake i høysetet og falt død om.

I Bjarkemål får vi høre at dyrefylgja til Bodvar Bjarke var en bjørn. I striden på Leire der Rolf Krake falt, lå Bodvar og sov mens bjørnen kjempet for han på slagmarken. Da han endelig våknet og ble med i kampen, forsvant bjørnen, da endret også hellet seg.

Dyrefylgjemotivene har holdt seg godt i de norske bygdene og går igjen i mange sagn og eventyr. I et gammelt sagn, som Ørnulf Hodne gjengir i ”Vetter og skrømt” kan vi lese: ”Han var menneske om dagen og bjørn om nettene. Da var han ofte oppe i Suphelledalen og drepte sauer.”

Hamferd

Det er forskjeller på dyrefylgjer i et norrønt trosunivers og det som i sjamanistisk sammenheng kalles for kraftdyr. Kraftdyr knyttes i den norrøne troen til det som ble kalt hamferd. Hamramme mennesker kunne forvandle seg til dyr og bli i dyreskikkelsen så lenge det gjaldt å utføre et bestemt oppdrag. Imens lå kroppen rolig i ”sovende” eller døsende tilstand, mens frisjelen var ute på ferd.

I Olav Tryggvasons saga tilkaller Harald Gormsson, danekongen, en finne, som legger ut på hamferd i en hvalskikkelse til Island for å utforske øya med tanke på fiendtlig ekspedisjon. Han ble jaget bort av landvettene på Island; en brølende okse, en stor fugl, en drage og en bergrise som kommer mot ham med en jernstav. Alle disse landvettene ble sett på som fylgjene til mektige og navngitte høvdinger på Island på den tida.

Hamingja

Hamingja var en ulykke eller lykke som fulgte et menneske, som var knyttet til fylgjene. Hamingja kunne også gis videre fra et menneske til et annet. Flere steder i sagaene hører vi om fedre som gir sin våpenlykke og ære til sønnen sin på dødsleiet, en parallell til dette finner vi i den samiske tradisjonen der det har vært vanlig å gi evnene og kunnskapen om helbredelse og trolldomskunstner videre i slekten. I religionskiftet hører vi flere beretninger om slektsfylgjer som forlater menneskene, som tar kristendommen som sin nye tro. Vi får også høre om mennesker som aviser sin egne fylgjer og at det sjelden går godt. Og har man først gitt avkall på gode fylgjer, forsvinner de for bestandig. 

Kvinnefylgja

Kvinnefylgja er et kvinnevesen, som fungerer som en skyttsånd for ætten og særlig ættehøvdingen. At kvinnefylgja er et hunkjønnsord, viser til en eldre tro enn den norrøne, der troen på kvinnemaktene sto i en særstilling. Hvert menneske kan ha en eller flere kvinnefylgjer. Kvinnefylgjene kan være synlige, da er det oftest bare en som viser seg, som usynlige opptrer de ofte i flokk. Kvinnefylgjene blir poetisk kalt for dísir i kvadene. Kvinnefylgja, i motsetning til dyrefylgja, tilhører en verden utenfor menneskenes verden, og kan derfra fritt gripe inn og hjelpe menneskene. Kvinnefylgjene kan også advare, veilede og forutse fremtidige hendelser i menneskenes drømmer, i visjoner og på andre måter. Kvinnefylgja er ikke en del av mennesket, slik som dyrefylgja er det. Hun har i høyeste grad egen identitet og vilje. Kvinnefylgja kommer ikke til denne verden sammen med mennesket og dør ikke sammen med det, men synes å leve evig. Hun går fra ætteled til ætteled, og mer knytta til ætta enn enkeltmenneskene i ætta. Når et menneske dør, er kvinnefylgjene, på lik linje med valkyrjene, møtende veivisere inn i etterlivet.

Gamle fylgjer og ny kristentro

Siden blotingen til åsaguder, vetter, alver og forfedre ble forbudt med de første kristenlovene, erstattet mange dem med helgener og erkeengler. Kvinnelig helgener kunne også bli kalt diser; disene var kvinnemaktene under ett og man skilte ikke så klart i begynnelsen mellom de gamle fylgjene og de nye hjelperne som var tillatt i kristen tro. Dyrkingen av ættemødre og ættefedre fortsatte som før i det skjulte. Frøya som vanadis, ble mye dyrket i lang tid etter kristningen, mens nornene og valkyrjene gradvis fikk mindre innflytelse i tiden som fulgte etter kristningen.

Halfred Vanrådeskald tok kristendommen i Olav Tryggvasons tid. Da han reiste fra Island til Norge ble han syk. Han så en kvinne som kom gående over havet. Han kjente henne og forsto at det var hans fylgja. Han husket sin kristentro og sa til henne: ”Nå sier jeg meg helt og holdent løs fra deg.” En av de andre mennene på stedet som het Halfred sa da: ”Jeg vil ta imot deg,” og slik gikk fylgja til det andre mennesket.

Vi får også høre om raseriet til kvinnefylgjene i Fornmannasogur: Det banket på døren om natten etter gildets første dag. Tindrande sprang opp og sa at det var en skam å la folk stå ute i dette været, det kunne være forsinkede gjester som hadde hatt en lang og tung ferd. Da han kom ut så han ni mørkkledde kvinner, hver av dem bar et draget sverd i hånden, de red mot gården i stor fart. I det samme dundret det hestehover sydfra, og ni lyse kvinner kom ridende på hvite hester med skinnende sverd i hånden. Tindrande ville nå skynde seg inn og fortelle hva han hadde sett, men innen han nådde tilbake til døren, var de mørke kvinnene kommet imellom, og de gikk løs på ham. Han verget seg godt, men de ble for sterke for ham. Da de andre fant Tindrande død, tolket de det slik at det var de gamle disene og ættens fylgjer, som nå viste at deres tid var utløpt, og så ville de ha bot for den forsmedelse det ble for dem å miste ætten. De andre, nye disene, ville hjelpe Tindrande, men de nådde ikke frem i tide.

Hovedkilde: ”Fylgjemotiva i norrøn litteratur”, Else Mundal, 1974

*

DAGR 2014

DRØMMER OG DRØMMETYDING   
av Dag R. Linnerud

Drømmene er et uttrykk for vårt lekende sinn. De forteller oss at vi må huske å forundre oss, stille nye spørsmål og ikke alltid tenke rasjonelt. Tankene våre blir meningsfulle gjennom språkets symboler, ordene, som vi lærte å sette i system i barndommen. Gjennom ordene, og de historiene vi lager, blir verden rundt oss tryggere, og vi skaper en mening ut av alt vi sanser. Og når vi sover dikter vi videre fra det underbevisste dypet i oss selv. Det kan virke som om den indre historiefortelleren går amok under søvnen, men historiene fortelles ikke med det vanlige språket. Drømmespråket består av billedlige symboler og følelsesbilder som dukker opp i en fri strøm av personlige og kollektive minner. Drømmene følger ikke vanlig logikk. Tid og rom oppheves. Døde mennesker kan være levende. Hendelser og intriger, som fant sted for mange år siden, finner stedet i nået, selv om intrigene kan være løst og tilsynelatende ryddet opp i for lengst. Mennesker vi ikke har sett på mange år eller ofret en tanke, kan spille viktige roller i drømmene. De fleste drømmene er glemt før vi våkner, mens andre husker vi hele livet.

Redselen for å tyde egne drømmer

Når du er i stand til å huske drømmene dine har det en hensikt. Og når du ikke husker drømmene dine har det også en hensikt.Det gir deg en indikasjon på at det for øyeblikket er nok å fokusere på den fysiske virkeligheten i det daglige. Vi drømmer oftere på nye steder, enn der vi vanligvis sover. Den beste måten å huske en drøm på, er å skrive den ned med en gang du våkner. Det kan være klargjørende å fortelle drømmen høyt samme dag til noen du kjenner.

Noen drømmer ligner på bibelske fortellinger og myter i form og innhold. Og mange store mytefortellinger er beskrivelser av eksistensielle drømmer. De har til felles at de uttrykkes i et symbolspråk. Det urealistiske i drømmehandlingen og de kraftige virkemidlene i en drøm, er bare en overdramatisert forsterkning av våre egne følelser. I de mest vanlige drømmene tilhører alle mennesker vi drømmer om vårt eget sinn. Uansett hvilke roller de måtte ha i drømmen, er de bare speilbilder på sider i vår egen psyke. I drømmene blir vi stilt ovenfor våre egne skyggesider og våre mest grunnleggende trossystem. Vi er vi redd for å tyde våre egne drømmer. Vi våkner og er urolige og ønsker ikke å tolke drømmen, fordi vi er redd for å se våre indre konflikter og den nakne sannheten, som vi bevisst eller ubevisst, lukker øynene for. En vanlig forsvarsmekanisme, er å tenke at drømmene er uviktige og rene fantasifostre. Men alle drømmer er meningsfylt når de tolkes rett. Drømmetyding leder oss til en større forståelse av det underbevisste og sjelens sanne lengsler. 

Sigmund Freud (1856-1939) mente at drømmer en er oppfyllelse av irrasjonelle lidenskaper og ønsker. Og at vi har en iboende sensur, som beskytter oss mot å bli klar over dem, siden de er et uttrykk for våre asosiale seksuelle drifter. Irrasjonelt hat, ambisjoner, sjalusi, misunnelse og spesielt incestuøse eller perverse seksuelle begjær som vi fortrenger fra bevisstheten, kommer til uttrykk i drømmene. Kilden til vårt irrasjonelle begjær finner vi i oppveksten og barndommen mente Freud. Freuds drømmeteorier er i dag omstridt. Mange mener at han overdrev betydningen av seksuelle impulser og drifter i det ubevisste sjelslivet.

Ulike typer drømmer og drømmeforståelser

Drømmetyding har alltid vært viktig for menneskene. De gamle grekerne lærte av egypterne og bygde mer enn 300 templer for drømmetolkning. Platon delte drømmene inn i to hovedkategorier: Noen drømmer kom fra gudene, andre var ”den lovløse villdyrnaturen som titter fram i søvne”. Sist nevnte ville nok Freud kalle hallusinerende og irrasjonelle drømmer, som følge av fortrengte ønsker. 

Sofisten Artemidoros fra Daldis, som levde omkring 100 f. Kr, har inspirert mange med sine drømmeteorier. Han samlet de gamle generasjoners drømmevisdom i 5 bøker. Han delte inn drømmene i fem kategorier: 1) Drøm. I drømmen kommer sannheten i forkledd skikkelse. 2) Visjon. Visjonen oppstår når et menneske i våken tilstand ser det som først kom i drømmene. 3) Orakelsvar. Orakelsvaret kommer fra en engel eller et hellig vesen. Kanskje også budskap fra forfedrene. 4) Fantasi eller innbildning. Vi fantaserer om natten det vi har opplevd gjennom dagen. Dette er de hyppigste drømmene, som også er vanskelig å tolke. 5) Åpenbaring. Åpenbaringene kunne ha med åndene som kommer om natten for å skremme eller gjøre skade på drømmeren.

Carl Gustav Jung

Carl Gustav Jung

Carl Gustav Jung (1875-1961) ble født i Sveits. C. Jung brøt etterhvert samarbeidet med Freud, da deres syn på drømmer og psykoterapi ikke lenger var forenlig. Jung avviste Freuds teori om at livsenergien primært er seksuell. C. Jung hevdet at det lagret i det kollektivt ubevisste fantes arketypene; som var mytologiske bilder, personlighetstyper og urmenneskelige temaer, som vekket gjenklang i oss alle. For Jung var terapien og drømmetydningen en prosess til selverkjennelse og selvrealisering. Jung arbeidet ut fra en spirituell menneske og drømmeforståelse. Han fant en metafor for foreningen mellom det mannlige og det kvinnelige, anima og animus, to deler i enkeltmennesket som måtte møtes og inkluderes for at mennesket skulle realisere seg selv og leve i harmoni og balanse med seg selv og omgivelsene.

Drømmesymboler

Drømmesymbolene betyr ikke det samme for alle. Drømmesymbolene blir et speil på våre indre tanker og følelser. Derfor er det ikke bare å slå opp i en drømmebok for å finne ut av hva et drømmesymbol betyr. Tileksempel kan en katt i en drøm, tydes forskjellig alt ettersom hvilket forhold du har til katter. La oss si du en dag har en samtale med en venn på en café og du føler deg plutselig trist og sorgfull etter denne samtalen uten at du vet hvorfor. Om natten drømmer du at du befinner deg i en stor og tom by, som gir deg den samme følelsen. Det er slik dagens følelser kan vise seg i drømmebilder om natten; drømmebildet her, den store tomme byen representerer følelsen av tristhet.

Det går an å dele inn drømmesymbolene i tre kategorier:

1)      Det konvensjonelle symbolet, som f. eks ordet: B-O-R-D. Ordet bord har ingen egentlig sammenheng med gjenstanden bord. Vi har gjort en avtale gjennom språket at ordet B-O-R-D betyr det samme som gjenstanden vi gjenkjenner som et bord. Dette symbolet er tillært fra barndommen. Vi har gjort en avtale gjennom språket at ordet bord betyr noe spesielt. Et lands flagg kan også være en konvensjonelt symbol, der det ikke er noen sammenheng mellom flaggets farger og landet det symboliserer.

2)      Det tilfeldige symbolet viser til den individuelle opplevelsen av noe. Drømmesymbolet vil da ha en unik betydning for deg. Tileksempel har du en dårlig opplevelse i en by du besøker på ferie. La oss si du blir ranet på gaten i Detroit. Da vil denne byen, eller f. eks en bil produsert i denne byen, kunne oppstå som et drømmesymbol som gir dystre følelser. Hvis du derimot traff den fremtidige kona de i Detroit, ville et drømmesymbol fra byen kanskje ha en helt motsatt og lykkelig virkning. Det er den personlige erfaringen som ligger til grunn for underbevissthetens valg av drømmesymbolet. Dette symbolet vil ikke bety det samme for alle.

3)      Det universelle symbolet. Her vil det være en faktisk forbindelse mellom symbolet og det som symboliseres. Slik symbol kan være et vulkanutbrudd, en tsunami, en engel, sola, månen, et spedbarn, en helt osv. Disse symbolene er felles for de fleste, men også her vil det være kulturelle forskjeller. I de arketypiske drømmene som Jung tar for seg, opptrer mange universelle symboler. Mange bibelske fortellinger og myter er skrevet på et symbolspråk. Jung mente at drømmene er åpenbaringer av en ubevisst visdom som står over individet.

 

Gåtefulle drømmer

Energien til et menneske fornyes når det sover. Siden det skjer en kjemisk fornyelse av hele organismen under søvnen, trenger vi et visst antall timer søvn om natten. De fleste leger anbefaler minst 6 timer søvn om natten og advarer at mindre søvn i lange perioder i værste fall kan gjøre deg syk. Men hvor mye søvn et menneske trenger varierer sterkt. Hjernebølgene endrer seg i løpet av natten og vi gjennomgår mange ulike søvnfaser i løpet av en vanlig natt. Det setter oss i kontakt med ulike lag av bevisstheten og gjør oss også mottakelig for andre drømmevirkeligheter. Plutselig opplever vi å være midt i noen andres drømmer eller bevisstheten vår vibrer på en slik frekvens at vi kan oppnå kontakt med fremmede bevisstheter. Drømmene om natten kan være en kilde til skjulte innsikter og inspirere til gode idéer og løsninger, som vi ikke får tak på i dagsbevisstheten. Men drømmene er også langt mer enn det. Når vi sover åpnes portalene til andre verdener og riker; selve frisjelen kler seg om og legger ut på reise for å erfare parallelle virkeligheter og fremmede eksistensnivåer. I våken tilstand husker vi bare visse glimt av disse nattlige ekspedisjonene og vi sliter med å sette disse opplevelsene inn i en forståelig kontekst for oss selv og andre. Vårt eget rasjonelle sinn og faren for å bli latterliggjort, hindrer oss fra å dele det vi har opplevd i våre uvanlige drømmer. Vi sliter med å se oss selv som grenseløse vesener, som energimessig tilhører skaperverkets ubegrensede bevissthetsfelt der alt er forbundet. De gåtefulle drømmene er en del av det store mysteriet – et spørsmål om tro og tvil for den enkelte; for det er bare du selv som kan se dypest inn i din egen sjels skattekammer.

*Denne teksten er også å lese i magasinet Ildsjelen nr. 5, 2014.

EN NAKEN MEDISINMANN 

av Dag R. Linnerud

  


Et team fra et farmasøytisk firma forbereder seg til en reise inn i Amazonas. Det er ikke første gangen. De har innsamlet data, gjennomgått relevant forskning og tall, lyttet til rådene fra fagmiljøet og utarbeidet prognosene. Selskapets jurister har sørget for at alle nødvendige søknader og papirer er godkjent i henhold til lovverket i gjeldende land. Alt av teknisk utstyr er med i flylasten. Firmaets kompetente fagfolk er spente og gleder seg til den lange reisen.

Når de endelig, to dager senere, ankommer den utilgjengelige indianerstammen dypt inne i jungelen, blir de møtt av en naken medisinmann. Det er denne medisinmannen de har hørt om i spennende artikler i velrenomerte forskningsmagasiner. Stammen er kjent for å benytte en sjelden tropisk plante, som i løpet av noen timer er i stand til å lege infeksjoner i kroppen langt mer effektivt en antibiotika. 

            

De skeptiske forskerne i teamet har lest øyevitnebeskrivelsene om hvordan denne planten smøres utover infiserte sår og i løpet av kort tid får såret til å gro uten et arr. Nå vil de gjerne se det med egne øyne.  De setter opp teltet sitt og blir godt mottatt av de innfødte i dagene som kommer. De studerer de innfødtes vaner og stiller mange spørsmål om denne spesielle planten og andre interessante planter, mens de venter på at de skal få en sjanse til å se plantestoffene i bruk. Tolken oversetter medisinmannens kunnskap etter beste evne. Når medisinmannen gjentatte ganger forklarer at han snakker med plantens ånd for å få tak i den nødvendige informasjonen om plantens egenskaper, blir han møtt av en pinlig taushet hos forskerne. Men de tar bilder og noterer ned det som medisinmannen sier.

De blir vist hvor planten vokser, hvordan den ser ut,

og de får rikelig anledning til å teste innholdet av relevante virkestoffer i planten i sitt provesoriske laboratorium. De samler inn prøver på reagensrør som de oppbevarer i kalde metalkasser, som det ryker av når de åpnes.

                

Og plutselig etter ni dager skjer det som forskerne har håpet på. En gutt på syv år i stammen har fått en alvorlig virusinfeksjon i kroppen. Han har høy feber, utslett og åpne væskende sår over hele kroppen. De følger medisinmannen inn i jungelen, som stopper opp foran den utvalgte planten. Medisinmannen begynner å rasle, messe og synge underlige sanger foran planten. Det pågår i minst en halvtimes tid. Når tiden er inne kutter medisinmannen av deler av planten og pakker den forsiktig inn i et stort grønt blad fra en annen plante. De skynder seg tilbake til landsbyen.

                

Inne i hytten der den syke gutten ligger, har halve landsbyen samlet seg. Det blir gjort plass til forskerne ved siden av gutten slik at de får god oversikt over behandlingen som skal finne sted. Ilden midt i rommet er allerede tent og medisinmannen begynner igjen å synge sine åndesanger foran ilden, mens han beveger seg i ekstatiske bevegelser rundt ilden og gutten. De andre stammemedlemene synger sammen med ham. De holder det gående i over en time. Når medisinmannen er klar, stiller han seg ved hodet til gutten og hvisker noe inn i øret hans. Så henter han en brennende kullbit fra bålet som han drar frem og tilbake over guttens kropp fra føttene og opp til hodet i gjentatte rytmiske bevegelser. Og endelig finner han frem den helende planten, som han legger som omslag over guttens sår. Han surrer stramt til med tynne stengler som ligner mørkegrønne plasttråder. 

                

Den syke gutten ligger rolig i hele prosessen og viser ingen tegn til smerte eller frykt. Han sover fredelig på den harde bambussengen. Og nå som plantene er festet til guttens sår, blir alle vist ut av hytten inkludert forskerne. Ingen andre skal være i rommet utenom medisinmannen, når gutten skal sove og komme til hektene. Forskerne setter seg i teltet sitt og venter i spenning. Det går tre timer før medisinmannen kommer ut av hytten sammen med gutten. Gutten virker frisk og opplagt, men han har fremdeles planterestene surret rundt kroppen.  Resten av ettermiddagen og kvelden leker han sammen med de andre barna. Han sover også med planteomslagene den kommende natten.

               

Tidlig neste morgen kommer en stolt medisinmann sammen med den lille gutten bort til teltet der forskerne holder  til. Nå er plantens blader fjernet fra kroppen hans og alle de åpne sårene er borte. Gutten har ikke feber lenger. Forskerne tror nesten ikke sine egne øyne. Da var det altså sant det de hadde hørt om på forhånd.

               

Teamet bestemmer seg raskt for å samle sammen alle prøvene og ta de med til forskningslabben i sitt eget land. De har allerede analysert de fleste bestanddelene i planten og de har en god formening hva de skal ekstrahere fra den. De tar farvel med de innfødte og gjør seg klar til hjemreisen.

               

Vel hjemme i den farmasøytiske forskningslaboratoriet fortsetter forskningen på planten og de kjemiske testene. Når det aktuelle virkestoffet i planten er ekstrahert, tilsettes det omkring tohundre andre syntetiske kjemikalier, som mikses sammen i en væskeform. De har endelig fått godkjent patentet , og bare noen uker senere blir den nye medisinen testet ut på forsøksdyr med infeksjoner. 

Etter flere måneder med testing og utprøvning, ser det ut som det i visse tilfeller kan være en signifikant virkning i enkelte studier. Forsøksdyrene viser også tegn til en del udefinerbare symptomer og bivirkninger, som tas med i betrakningen.  Det viser seg imidlertid at testene er lovende nok til at firmaets ledelse bestemmer seg for å starte et større pilotprosjekt med mennesker.

                 

Nitten måneder senere er den nye medinsinen å få tak i på på de første apotekene i pilleform. Den nye medisinen er tema på mange legemiddelkonferanser og i mange ulike fagfora. Legemiddelkonsulentene reiser rundt for å informere legene om den nye medisinen og skriver avtaler om provisjon, dersom pillene blir foretrukket fremfor andre tilsvarende piller fra andre legemiddelfirmaer.  Legene blir informert om at pillene kun skal gis som et substitutt eller en tilleggsmedisin til antibiotika ved hissige infeksjoner. I tillegg får de grundig opplæring i hvilken andre medisiner, som skal brukes ved bivirkninger som en følge av bruken av medinsinen.

                

Allerede første året er den nye medisinen en salgssuksess i en mengde land rundt om i verden. Etter ni måneder på markedet har det farmsøytiske selskapet tjent et millardbeløp på pillene, og da er ikke medisinene som selges for bivirkningene med i regnestykket. I mellomtiden har selskapet sendt mange nye team inn i Amazonas på leting etter flere nakne medisinmenn, som vet ett og annet om en sjelden plante i jungelen.

*
DAGR 2012

 

Visjonen i Nidarosdomen

En ruskete senhøstdag i november skled jeg inn i det mest aktede gudshuset i Norge. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre min egen lille ”utesitting” inne i Nidarosdomen. Kirken var nesten tom. Jeg satte meg på første rad. Foran meg raget det høye alteret. Høyden under taket var imponerende. I bakgrunnen hørte jeg noen polske bygningsarbeidere som holdt på med vedlikehold av kirken. Det kjente Steinmeyerorgelet fra 1930, med mer enn 1000 orgelpiper, var også under restaurering. Av og til drønnet det sakralt i pipene.

Jeg lukket øynene og kjente på atmosfæren i det store gotiske rommet. Jeg kom straks i kontakt med et lag av den spirituelle energien i kirken som ikke lot seg tidfeste. Navnet Øystein dukket opp, og i ettertid har jeg funnet ut at det må ha vært erkebiskop Øystein Erlendsson det er snakk om. Øystein kom fra Armødlingsætten. En av hans forfedre var Erling Skjalgsson. I hans tid ble det en slags forsoning mellom erkebiskopen og kongen etter borgerkrigene i Norge på kong Sverres tid. Øystein skrev også et skrift om Hellige Olav ”Hellige Olavs lidelser og undergjerninger”.

Etter det raske møtet med Øystein startet bildene å komme. Og det var underlige ting jeg så. Der alteret sto, så jeg nå et gammel tretrau. Så kom dyrene inn i kirken. Først fløy fuglene inn; kråker, ravner, skjærer og spurv. Kuer og okser kom vraltenes inn. De gikk fram til trauet som var fylt av korn og andre godsaker. Bjørn, elg og andre dyr kom også frem og spiste av maten. Fuglene fant sine plasser på døpefonten og under taket. Dyrene så ut til å storkose seg og viste ingen aggresjon mot hverandre.

Så kom en livlig forsamling av vetter, alver, dverger, smånisser og skrømt dansende inn gjennom den åpne kirkedøra. De ønsket å bidra med sang og dans. Og det var tydelig at det ikke var første gangen de hadde vært på besøk i Nidarosdomen! De kom og gikk som det passet dem selv.

De neste som jeg så kom inn i kirken, var byens ”løse fugler”. Det var alkoholikere og narkomane, så kom folk med fysiske handikap og andre som hadde psykiske lidelser. Alle gikk først fram til alteret og fant sin plass i kirken og følte seg hjemme. Både kvinner og menn, med alle typer legninger, var tilstede.

De neste som kom var folk fra alle mulige trossamfunn og religioner; kristne, jøder, muslimer, buddhister, sikher og humanister. Alle fikk de en mulighet til å gjøre sitt eget rituale fremst i kirken. Det var ingen motsetninger dem imellom. De var forsonet og kunne derfor holde sine egne seremonier. Alle respekterte hverandre, selv om det de gjorde var svært så ulikt. Ingen brydde seg stort om hva den andre holdt på med.

Tilslutt kom også hedningene inn i kirken. Nå ble det helt stille. Og det jeg så i synet mitt nå, tok nesten pusten fra meg. Dette var også deres rom. Det var en selvfølgelighet at også de hørte til her. Hele kirka dirret av energi. Så tok hedningene til å gjøre et gammeldags blot ved kirkealteret. De plasserte sine gudestatuer, påkalte gudemaktene, blotet et levende dyr, helte blodet i lautboler og malte gudebildene og veggene i kirken. I synet forsto jeg at det var det endelige forsoningsofferet mellom hedendommen og kristendommen, og at det var i dette kirkerommet i hjertet av gamle Nidaros, i sentrum av Norge, der alle energilinjene fra de fire himmelretningene samles i et punkt, at dette møtet skulle finne sted.

Forsoningsofferet, var det endelige offeret, som ble gitt for å bote på alle overgrep og all urett som var begått i religionenes navn gjennom tidene. Alles troer, seremonier og ritualer skulle respekteres fullt ut. Hedningene måtte tilgi de kristne og de kristne måtte tilgi hedningene, for at religionskampen kunne legges død en gang for alle. Først da kunne Nidarosdomen bli den virkelige folkekirken og et samlende sted for alle mennesker. Olav den Hellige er selve symbolet på denne foreningen, siden han både var en hedensk viking og en kristen i samme liv.

DAGR 2013

 

Naturlandskapene som har formet oss

I norrøn diktning er naturen et grenseland til en mytisk verden. Vitnemålene om en norrøn naturforståelse må være nedarvet i oss nordboere. Stemningene og landskapsskildringene er til å ta å føle på i sagaene. Det er tåke og regn ved Norskekysten den dagen det går opp for Olav Haraldsson at landet er tapt for ham. I beretningene om Gunnar på Lindarende beskriver han gården sin slik: ”Fager er lien, aldri har jeg sett den fagrere; bleke åkrer og nyslåtte tun!” I Eddakvadene kan en oppleve Norge og Island, slik skaldene så det: ”Det er hagl i høye skoger”, det er mørke lier og våt fjellmark, grønne veier eller kalde og tunge veier, fjellene bærer ishjelm, mens vikingene duver over levende, lunefull sjø. ”Havet er den brusende marken den hvalen går”; ”det er noe en kan se når seilene er heist til topps og en kan gå å småprate litt med tauene”.

Landskapene formet menneskene den gang som nå. Også gudene har tilhørighet til naturlandskapene: Skidisen Skade fra Jotunheimen liker seg ikke ved sjøen; hun får ikke sove av fugleskrik, for måsen som kommer fra storhavet. Men Njord, guden hun er gift med, vanntrivdes på fjellet og ”var ikke lenge, ikke mer enn ni netter”, så ble han lei av å høre ulvehyl, han lengtes tilbake til Noatun eller ”skips-tunet”.

Følelsen for skiftningene i naturen står det om i Alvismål: ”Dryppende sal” kalte dvergene himmelen. De bor jo under jorden og er redd for sol, mens lysalvene kaller himmelen ”Fager-tak” og solen ”Fager-hjul”. Fjellene kalles himmelfjell, snøfjell, solfjell og ”de høye, hellende kleivene som smiler”. Diktespråket er det eneste som kan uttrykke de følelsene skaldene føler for land, folk og natur. Islendingen Hallfred kaller Norge for: ”Odins hustru med barnålhåret” p.g.a. av alle bartrærne i Norge.

Vannet har til all tid vært hellig og levende. I kvadet om HelgeHundingsbane står det: Ørner skrek da Helge ble født og ”hellig vatn lå ned fra Himmelfjell”. Det er vetter i elver og fjorder, og i fossen lurer Fossegrim. En ukjent norsk dikter uttrykte seg slik: ”Vannet er rent og klart, og alt som det strømmer henover, er skinnende rent, grums kan ikke feste seg der hvor denne uavlatelige kraft fra rene kilder oppe i fjellene farer frem. At dette levende vann strømmer og strømmer gjennom landet uten opphør, mens slekter kommer og forsvinner, det har for meg hellig verdi.”

DAGR, 2013.

Alver og dverger på Island

Hafnarfjörður går for å være hovedstaden for det usynlige småfolket på Island. Og midt i Hafnarfjörður er det en egen alvepark. Hafnarfjörður er en liten by 10 kilometer sør for Reyjavik med ca. 25 000 innbygere. Alveparken er vill og overgrodd av blomster som stikker ut av knauser og irrgrønne skråninger. Det renner en liten idyllisk bekk gjennom parken. En av Islands mest kjente seere på Island, Erla Stefánsdottir, har laget et alvekart over Hafnarfjörður. En gang om dagen i sommerhalvåret arrangeres guida alveturer etter kartet, der guiden forteller alvehistorier fra Hafnarfjörður og Island.

Det er bemerkelsesverdig hvor rotfestet troen på alver, vetter, dverger og ”usynlige verdener” fremdeles er i den Islandske befolkningen. I Hafnarfjörður står denne troen ekstra sterkt. Her tas det ikke et spadetak uten at alvene og dvergene er med på råd! I flere av steinene bor det dverger, sier guiden vår og forteller om episoder med dem der mennesker forsøkte å gjøre inngrep og forandringer i landskapet. Dette liker alvevesnene og dvergene svært dårlig og vet å gi tydelige beskjeder. Dersom du ikke tar beskjedene på alvor, kan småfolket kaste en forbannelse eller ed over menneskene som ikke ville høre etter. Vår alveguide fortalte om en katolsk prest som bodde i et av husene i Hafnarfjörður, der det bodde en dverg i et berg som stakk ut i kjelleren. Han ga klar beskjed om at berget verken skulle males eller røres. For også mange av de katolske prestene har tiltro til alver og dverger på Island. Den tidligere eieren trodde ikke noe på småfolket og hadde trosset dvergen i kjelleren, som derfor kastet en forbannelse over ham, og som en følge av det døde datteren hans rett etterpå. 

”Vi lever sammen med alvene, vettene, dvergene, side om side,” sier alveguiden vår. ”De færreste kan se alvene i dag, men de gir seg til kjenne på andre måter. Her er julen en høytid, hvor mennesker ennå setter ut mat og drikke og tenner levende lys for dem i mørketiden. Men vi følger ikke etter dem når de går forbi. Vi respekterer dem og lar dem være i fred. Også de har sine kirker i fjellet. De gifter seg og går i kirken som oss, men det betyr ikke at de er kristne. Det er fordi de trives der lyset er.” Videre forteller hun oss historier om menn og kvinner fra alveriket, som har innvolvert seg med mennesker. ”Noen ganger har de giftet seg og til og med fått barn med oss,” sier hun. Disse historiene ender som oftest ulykkelig, konkluderer vår alveguide.

Vår takkegave i alveparken.

Alvene og småfolkenes verden er på mange måter forunderlig og det er ikke godt å vite hva en skal tro. Dagen etter vår guida alvetur i den frodige og viltvoksende alveparken i Hafnarfjörður, satt vi ut en liten matgave som takk til alvene og dvergene der, i en liten hule under en knaus. Vi pyntet fint med ormegress, akeleier, smørblomster. Vi ga litt øl til alvefedrene, søtmelk til alvemødrene, vann og godteri til alvebarna, i tillegg til epler, kaker og noen andre småting. Eneste tilskuer var en svart katt som satt og kikket på oss fra betryggende avstand. Når vi var ferdig med vår lille seremoni, gikk vi opp til den lille kafeen i parken, og der traff vi Ragnhildur, som har laget alvekort. Vi hadde en fin prat med henne om alvene, dvergene og de usynlige kreftene på Island. Vi ble fortalt at på det samme stedet i parken, som vi hadde gitt vår lille takkegave til alvene, skulle det være et åsatru-bryllup om en halvtime. Det viste seg at åsatru-bryllupet hadde blitt dobbeltbooket med en kristent bryllup som også skulle holdes ute på samme sted til samme tid! 

Like etterpå fikk vi derfor overvære et ekte åsatru-bryllup med en kvinnelig gydje (prestinne) i alveparken. Det var en vakker vielse med levende ild, mjød og edsavleggelse på ringen. Det kristne bryllupet måtte vente til åsatru-bryllupet var over. Vi syntes det var artig at vi hadde laget et gjestebud for småfolket rett før, der bryllupet sto. Det kunne vel heller ikke være helt tilfeldig at et åsatrubryllup ble holdt samtidig med en kristent bryllup i alveparken? Kanskje var det en ny og dypere forening mellom to motsetningesfylte trossamfunn vi var vitne til?

Hafnarfjörður på Island er et spennende sted å besøke hvis du ønsker å komme tettere på alvene og de hellige maktene fra norrøn mytologi og folkeeventyrene. I Hafnarfjörður er bevisstheten om ”det usynlige folket” levende og tilgjengelig, siden så mange av menneskene der holder fast på at de fins. Derfor virker det både troverdig og naturlig når en selv er der. Småfolket kan en jo selvsagt også komme i kontakt med over alt der en ferdes og bor. Men forvent ikke å se levende fysiske skapninger som spretter omkring. Vær åpen og stol på de indre bildene og fornemmelsene som kommer opp. Når du er ute i naturen og beundrer blomstene, trærne, dyrelivet og formasjonene rundt deg, kan det skje helt plutselig at du du oppdager noen ansikter og øyne, som ser tilbake på deg fra den grønne mosen eller under en trerot. Vær derfor alltid varsom der du trår og kjenn godt etter hvor du skal sette foten din.

Her kan du se en dokumentar om alver, dverger, vetter m.m. på Island  


HA OMSORG FOR KVINNENE av Xokonoschtletl

Brødre, vær gode mot søstrene deres, for de er jo den andre halvparten av dere selv.  

Ifølge vår ritualkalender er vi jordmennesker i mors liv like lenge som ”tretten sykluser på tyve gangers syn av solen”. Etter denne tiden kommer barnet til de andre brødrene og søstrene. På deres språk sier dere at kvinnen setter barnet til verden. Våre kvinner er meget overrasket over at de hvite søstrene deres legger seg på ryggen når det skal skje. Noe slikt er ukjent for dem, for de setter seg på huk når de skal nedkomme. Det er mye enklere, fordi en kvinne på huk lettere kan åpne seg. Og Moder Jord hjelper til med den store kraften som dere hvite kaller jordens tiltrekningskraft, for å dra barnet ut av mors liv.

Men det er ikke den eneste forskjellen. Mens mange av deres kvinner drar på sykehus, trekker våre kvinner seg tilbake til svettehytta. Der er de ikke alene, men har selskap av andre kvinner fra landsbyen. Jeg har aldri hørt at noen av våre kvinner har beklaget seg over en slitsom fødsel. Det kommer av at de forbereder seg meget intenst på fødselen i løpet av de tretten syklusene hvor de ser solen tyve ganger. For eksempel tygger de forskjellige urter eller trekker te av dem. En av disse urtene er cohosh, en plante hvis rot blir knust og drukket som te fire ganger fire dager før fødselen. Cocosh betyr på språket til mine Ojibwa-brødre så mye som ”Ha omsorg for kvinnen.” Det er en soleievekst som inneholder en muskelavslappende substans. Den fremskynder veene og stimulerer livmormuskulaturen.

Når våre barn er født, tas de ikke straks vekk fra moren og vaskes. Vi legger dem på morens kropp slik de kom til verden, for at de skal føle varmen hennes og kunne die brystet hennes. Nå har også dere begynt med det. Men på mange av sykehusene deres har ingenting endret seg: Spedbarna blir bare tatt med inn til moren når de skal ammes, resten av dagen og natten ligger de i småsengene sine og er alene. Når mor og barn blir forlatt på sykehuset, sørger barnevogn og vugge for at de blir enda mer fremmede for hverandre.

Amming avsluttes ofte for tidlig, eller forekommer ikke i det hele tatt. Istedenfor morsmelk finnes det kunstig spedbarnsmat. Hos oss behandles kvinnens melk med stor respekt. På våre forfedres tid ga man til og med den tiloversblevne melken å drikke til prester, astronomer og krigere.

Senere, når barna deres blir større, sender dere dem i barnehager, på daghjem eller til dagmamma. Det er fordi mange foreldre ikke har tid til barna sine, og fordi de kanskje ikke ønsker å bruke tid til dem. Vi lar aldri barna våre være alene. De er alltid omgitt av besteforeldre, onkler og andre slektninger. De sitter sammen, forteller historier og synger for hverandre. Uansett hvor foreldrene skal hen, blir barna med.

De gamle sier: ”En lov eller en rådsbeslutning er bare halvparten så god hvis den vedtas uten kvinner.”

Forfatteren her; Xokonoschtletl, kommer fra Aztekerstammen i Mexico.

Solen

De som ikke har fantasi, kan heller ikke se solen på ordentlig. De er heller ikke redd for å få stjernene, månen eller et lynnedslag i hodet. De tenker ikke over hvorfor solen skinner hver dag og hvilken velsignelse det er for firebeinte kryp og bevingede søsken som fyller tomrommet mellom landjord og skyer. De som mangler ærefrykt for solen kan aldri bli poeter, myteskapere eller sjamaner. De kan ikke forestille seg redselen over at solen skal slukne, at det endelige mørket skal sluke oss.

R. Carlos Nakai "Kokopelli Wind"

Opptatt av konspirasjonsteorier?

Konspirasjonsteorier forsøker å forklare politiske, sosiale, historiske hendelser, der det er bakenforliggende årsaker og hemmeligholdelse om motiver. Ofte inngår avledende sammensvergelser, iscenesatt av en synlig eller usynlig maktelite, som forsøker å skjule sine egentlige intensjoner. 

I de senere årene har det vist seg at en rekke latterliggjorte konspirasjonsteorier har vært sanne. Det nye er kanskje at konspirasjonsteorier nå også skapes på politisk toppnivå, som en politisk middel for å skape frykt og forvirring i befolkningen. Fake News har i seg selv blitt en bevisst markedsstrategi, der usannheter spres åpent med den hensikt å avlede oppmerksomhet fra andre viktige politiske saker og temaer. Slik iscenesettes en politisk agenda som ikke er i folks interesse, men bare tjener de politiske ledernes egne narcissistiske behov. Folk vet at en løgn er en løgn, men ingen er likevel ikke i stand til å gjøre noe med det, annet enn å kritisere det. Selv om dette ikke er et nytt historisk fenomen, er det likevel forholdsvis nytt at det nå skjer så åpenlyst i vestlige demokratier.

Til eksempel var masseødeleggelsesvåpnene i Irak en bevisst konspirasjon. Det var ikke uvitenhet som fikk USA til å invadere Irak. Det var en nøye uttenkt og planlagt intervensjon. Etterretningstjenestens eksistens er basert på andre og fiendtlige nasjoners konspirasjoner, derfor er også fundamentet for etterretningstjenesten selv en konspirasjon. Fundamentet for all etterretning er frykt. Frykten for den andre og frykten for det ukjente: ”Vi må vite hva den andre tenker og gjør. ” Frykten er i sin kjerne alltid irrasjonell, den peker tilbake på fortidens hendelser, og gjenskaper de samme menneskelige dramaene og lidelsene. Refleksen er beskyttelse: ”Verden er i forandring. Vi må beskytte oss, fordi vi føler oss utrygge.”

Siden vi alle er forbundet, er vi alle en del av konspirasjonsteoriene –  men det er først og fremst dine egne manipulerende tankeformer og væremåter du trenger å se på. De konspirasjonene du gjør mot deg selv og andre hver gang du forutsetter og frykter at noe skal skje. Du er konspiratøren - du er konspirasjonsteorien. Selv om det eksisterer to motsetningsfylte virkelighetsoppfatninger betyr ikke det at du er mer den ene oppfatningen enn den andre. Du fins på begge sider av virkeligheten. Splittelsen er i deg selv; når du mangler tillit til deg selv; når du tror og tviler på en gang. Da blir du også et lett offer for andres konspirasjonsteorier.

Det fins en vei ut av alle konspirasjoner og konspirasjonsteorier. For å finne den, må du først skape avstand til din egen kunnskap om "den gamle verden". I kunnskapen din blir den gamle verden, som er fylt av klasseskiller, raseskiller, kjønnsforskjeller, religiøse barrierer, politiske forskjeller, økonomiske ulikheter og andre motstridende oppfatninger, holdt ved like. Når du skaper avstand til ”den gamle verden”, starter du samtidig med å gjøre en gradvis avidentifisering på et personlig plan. Da kommer nye erkjennelser som: ”Jeg slutter å identifisere meg med det som var.” ”Er alle historiene jeg har trodd på sanne?” ”Det fins andre måter å leve, tenke og handle på.” ”Jeg skaper min egen virkelighet. Jeg lever min egen sannhet og det samme gjør alle andre.”

Hver gang du investerer energien din i en konspirasjonsteori, gir du bort litt av deg selv og tankekraften din til denne teorien. Debatten som ruller og går i media, det politiske spillet og alt som opprettholder de gamle konspirasjonene, forsvinner gradvis ut av din verden, når du slutter å lytte til det og følger din egen sannhet. Det forsvinner ikke fra jordens overflate, men det forsvinner ut av din oppmerksomhet. Spørsmålet vil jo alltid være hva du erstatter det med? Hvis du erstatter det med strenge religiøse bud og dogmatiske leveregler, vil du bare ende opp med å skape nye konspirasjonsteorier, fordi du samtidig vil lage en kløft mellom deg og den ytre verden. For å finne en god balanse i livet, vil du måtte få din egen virkelighetsoppfatning til å fungere i møte med andre mennesker. Den må være praktisk og gjennomførbar på alle plan.

Hver gang du saboterer deg selv, konspirerer du mot deg selv. Forskjellen er bare at du er en og ikke en hel gruppe. Du kan bare sabotere deg selv fordi du har en opplevelse at du mangler noe: penger, trygghet, kjærlighet, anerkjennelse, egenverd, frihet osv. Når mangelfølelsene opphører, mister du evnen til å konspirere mot deg selv. ”Den ytre fienden” blir borte og du finner fred i din verden. Da er det naturlig å respektere alt liv og alles uttrykk, enten de er konstruktive eller destruktive. Du lar andre leve i sin verden, mens du lever i din. Du gleder deg over mangfoldet i livet og fødselsretten alle har til å være skaperen av sin egen virkelighet og leve ut sin personlige sannhet.

DagR

 Hopiene – Det fredfulle Moder Jord-folket

  



















”Skaperen ga oss forskjellige nasjonaliteter. Men vi kommer alle fra En. Det er det vi forsøker å gjenkjenne i dag, når vi arbeider med mennesker som kommer til oss fra alle nasjonaliteter. Vi Hopier er kjent som Moder Jord-folket.”

Roanna Jackson – Hopikvinne fra sandklanen

Det var to dager etter vårjevndøgn, mandag 23. mars, som vi passerte byen Flagstaff i Arizona og det hellige fjellet San Fransisco Peaks, i en gullfarget leiebil av merket Ford Taurus. Selv om fjellet befinner seg i et ørkenområdet mange mil fra Hopireservatet, var det fremdeles snø på toppene. Bilen vår sto godt til det vårlige og gyllengule landskapet når vi stanset på en trafikklomme for å koble oss til fjellet. Fjellet er et kraftsentrum i seg selv, og i området rundt fjellet, er det mange spor etter Puebloenes bosteder og hellige plasser. Fjellet er også synlig inne fra Hopienes mesaer mange mil unna. Hopiene tror at forfedrene og formødrene sjeler har tatt bolig i foten av fjellet, mens Kachinaenes hellige ånder holder til ved fjellets tinder. Det er deres hellige fjell. Spente kjørte vi videre inn i ørkenen og passerte noen av de fraflyttede bostedene til de myteomspunnede Anazasiene. 

Kashinadukker

Kachinaer

Det er ved vintersolverv hvert år at Kachinaene kommer tilbake til Hopiene i forberedelsene til at jorden skal gjøres klar for såkornet og den nye maisen. Det fins mer en 800 forskjellige Kachinaer og Kachina-sesongen varer fra vintersolverv til sommersolverv. En viktig del av å bevare Kachinaene handler om å lage Kachina-dukker av tre, som også selges videre til besøkende. Navnet Kachina reflekterer den kosmiske kampen som fremstilles i seremonier og Kachinadanser: Ka betyr respekt og china betyr Spirit. De er respekterte ånder; ånder til døde, ånder av mineraler, planter, fugler og andre dyr, mennesker, skyer, stjerner, livskrefter, stjernebarn – alt som er et uttrykk for det guddommelige i sine evige former. Mange av ritualene og seremoniene med Kachinaene er strengt hemmelige. Utvelgelsen av danserne skjer innenfor de ulike Hopi-klanene etter bestemte kriterier. De første initieringene av Hopi-barna til det hellige klanssamfunnet skjer allerede fra 6-8 års alderen og forberedelsene fortsetter i mange år, før de får lov til å delta i selve dansene.

 

Hopi-guiden

Rett innenfor grensen av Hopireservatet møter vi vår Hopi-guide, som har et strålende og smittende humør. Guiden vår er en tradisjonell spirituell kvinne i femtiårene, og en leder for sitt healing-samfunn i en av landsbyene i Hopireservatet. Vi føler oss umiddelbart hjemme. I tillegg til å være vår kunnskapsrike guide, får hun oss straks til å føle oss som gamle kjente. Det første stedet hun vil vise oss er et fjellområde, der Hopiene i århundrer har risset sine fortellinger inn i de orangebrune fjellveggene. Flere fjellvegger fra bunn til topp er dekket av symboler og tegn. Sentralt står hopienes vandringer til de fire verdenshjørnene. Her fins også ristninger av utenomjordiske, kjente dyr og ”fabeldyr”, historier som vitner om en mystisk virkelighet og tapte verdener. Her er Hopi-guidenes egne ord om vandringene de har gjort:

”Bønnen som vandrer i skapelsen er inni oss når vi vandrer over landet, hjerte til hjerte, og hånd i hånd.” R. J.

Den hellige maisen

Vårt neste stopp er en av de eldste Hopi-landsbyene som kalles Oraibi. Den er nesten helt fraflyttet. Her blir vi invitert inn i et steinhus uten elektrisitet av et gammel ektepar, som lever at maisen de dyrker i den rødlige ørkenjorden. Vi får smake på tynt maisbrød bakt for hånd i en nøysommelig prosess, som gjøres for hånd på en glovarm stein. Det er rørende å kjenne på gjestfriheten disse menneskene viser oss.

Den hellige maisen er den dag i dag selve livsgrunnlaget for Hopiene. Kvinnene læres opp i ung alder til å lage maisbrød, mens mennene arbeider ute på maisåkrene fra morgen til kveld. Det gamle ekteparet viser oss de fire viktige maistypene: gul, hvit, blå og rød. Maisen er så gammel at vitenskapen kaller den et botanisk mysterie. For Hopiene er The Corn Mother et levende vesen, som Moder Jord selv. Kornmel brukes i alle Hopi-seremonier. Maisen har mange betydninger og representerer bl.a. menneskekroppen, de fire menneskerasene og hver sin himmelretning. 

Maisen dyrkes ute på åkrene sammen med bønner, squash, vannmelon, chili, poteter, løk og solsikker. Hopiene har utviklet helt egne landbruksmetoder, som studeres av forskere fra mange land. Med kun noen milliliter regn i løpet av året, klarer Hopiene å dyrke mat nok til å være selvberget i ørkenen. Visse fornyelser av jordbruket, som bruk av nyere redskaper har blitt inkludert i de senere årene, men i all hovedsak følges de gamle metodene og retningslinjene for maisdyrkingen.

Klaner i hopisamfunnet

Hopifamiliene er inndelt i mange grupper av klaner. Hver klan inneholder mer enn en familie, som har en blodlinje tilbake til opprinnelsen og sin klans stamfar/mor. Barna som blir født tilhører alltid morens klan og får i tillegg tilhørighet til en annen klan når de gifter seg. Det er forbudt å gifte seg med en fra samme klan. Av de orginale 75 klanene, eksisterer i dag 34 klaner. Hver klan har sin egen muntlige tradisjon som forklarer hvordan klanen oppsto og hvilke vandringer klanen har gjort. Hver klan er ansvarlig for å ivareta sin kunnskap, sine hellige objekter til bruk i seremonier, sin egne klansritualer og har sin bestemte rolle i de viktige årtidsseremoniene der også de andre klanene deltar. Alle klaner gjenkjennes med bestemte symboler, klesdrakter og har egne hemmeligheter, som de ikke kan dele med andre klaner. Kunnskapen har blitt overlevert muntlig gjennom tusenvis av år innenfor klanene. Seremoniene som holdes etter skaperens instruksjoner har blitt fulgt. Tileksempel besitter vannklanen, hemmelig kunnskap om vannet og vet hvordan de kan finne vann i ørkenen, mens ildklanen kjenner til ildens hemmeligheter og har ansvaret for ilden i ritualene. Medlemmer av slangeklanen kan temme giftige klapperslanger, lære dem tålmodighet og danse den hypnotiske slangedansen, mens medlemmer fra ørneklanen vet hvor og hvordan de til en hver tid kan skaffe ørnefjær osv. De fleste klanene er oppkalt etter dyr, elementer og naturkrefter.

Åndebyen

Etter en komfortabel natt på det eneste hotellet i Hopireservatet, er vår lille gruppe klar for vår neste dag og besøk i landsbyen First Mesa. Overalt møtes vi av vennlige smil og nysgjerrige øyne. Her blir vi servert en tradisjonell Hopi-frokost bestående av pannekaker laget av blå mais, potetbrød, varm suppe, te og kaffe. Vi deltar i et slags kreativt maleverksted sammen med hopiene i det lokale kulturhuset. Vår kvinnelige guide fra sandklanen lager sammen med sin mann fra slangeklanen, en Sharing-sirkel for oss. Det er sterkt å høre sangene som synges på det gamle språket. Det er som om atmosfæren og lyden av det fremmede språket vekker opp iboende urminner. Tid og rom slutter å eksistere. Nå er vi i hjertet av deres eldgamle tradisjon. Det er noe universelt som forbinder oss med alt levende - hjerte til hjerte og sjel til sjel.

                 

Vi blir så tatt med til den eldste delen av landsbyen. Dette stedet er svært hellig for Hopiene. Her utføres seremoniene og Kachinadansene. Vår guide sier at det er åndene som bor i denne delen av landsbyen og at husene kun er til låns til menneskene under seremoniene. Det er naturligvis strengt forbudt å ta bilder her og det føles uvirkelig å se de gamle steinhusene og de snirklete vakre gatene som er hugget ut på toppen av fjellplatået. Husene står tomme, men vi føler oss beglodd. Det sies at dersom du plukker opp en fjær eller noe annet som det er blåst personlige bønner inn i, vil du stå i fare for å måtte overta årsaken til bønnen.  Vi sitter igjen med en følelse av ydmykhet og takknemmelighet etter å ha vandret rundt i disse gatene.

Kivaene

Mens andre religioner og åndelige tradisjoner bygger sine kirker, templer og hellige steder synlig i landskapet, er det sympatisk at Hopiene har bygget sine tempelhus under jorden. Synlig er kun toppen av kivaen, øverste del av trestigen og pipen fra ildstedet. Mange av kivaene er sylinderformet eller rektangulære, som en livmor inne i Moder Jords kropp, der menneskene kommer fra og henter næring. Hver landsby har sine egne kivaer og de er store nok til å huse mange klansmedlemer. Ofte varer seremoniene i minst åtte dager nede i kivaene i mørket. Klanmedlemmene sover og spiser i kivaen under sermoniene. Når seremoniene i kivaene er over, kommer de ut av kivaene og fortsetter seremoniene i Kachinadansene på landsbytorget. 

Det er forbudt for andre enn de innvidde å gå ned i kivaene eller delta 
i seremonier der. Å bryte dette forbudet vil med sikkerhet føre til kraftige
reaksjoner fra Hopi-samfunnet og åndenes vrede. Den største kivaen som er funnet
fins i New Mexico: The Great Kiva at Aztec, som rommer mer enn 500 rom.

Hopi-administrasjon

Det fins i dag flere selvdrevne landsbyer i Hopi-reservatet. De drives ut i fra tanken om en guddommelig plan, skapt av vokteren av den fjerde verden Maasau, der hver landsby er fullkommen og uavhengig av den amerikanske regjeringen. Hopienes tradisjoner har i mange tilfeller blitt misbrukt. Hopiene har blitt innvadert av spanjoler, amerikanske kristne og andre med tvilsomme agendaer, og det føres derfor forståelig nok en streng praksis også i forhold til turister, for å verne om Hopi-kulturen og det åndelige livet i sin nåværende form.

Hopiene klarte å fri seg fra spanjolene på egen hånd etter flere tiår med undertrykking. Overgrepene til den amerikanske regjeringen som begynte med tvangsintegrering på slutten av 1800-tallet var enda værre. Barna ble tatt fra foreldrene, tvangsklippet og sendt til Boarding Schools i andre deler av landet. Der fikk de ikke lov til å snakke sitt eget språk, beholde sin egen religion eller kle seg slik de var vant til. 

I dag har de selvdrevne Hopi-landsbyene en kikmogwi, en landsbyleder, som har både en religiøs og ikke-religiøs autoritet over landsbyen og klanene der. Likevel er hans makt begrenset, da viktige beslutninger tas av lokalsamfunnet basert på en balansert gjensidighet og enighet hos innbyggerne.

Skapelse, vandringer og profetier

Det eksisterer ulike varianter av Hopienes skapelsesberretning. Den er fascinerende, omfattende og har også en god del til felles med den norrøne skapelsesberretningen (denne artikkelen er for kort til å ta for seg disse likhetene, men det er et eget spennende tema å utforske for de som ønsker det.) Vi lever nå i den fjerde verdenen i følge Hopiene, på terskelen til den femte. De tre andre verdenene har blitt ødelagt av Skaperen etter at menneskene sluttet å følge Skaperens plan.

Det er Sótuknang, Skaperens nevø, som får i oppdrag av den opprinnelige Skaperen Taiowa å skape verden (Taiowa regnes mer for å være et skapende prinsipp enn en personifisert guddom). Og han trenger hjelp av edderkoppkvinnen for å skape liv på jorden og de første menneskene. De første menneskene skapes av jord og saliva (spytt fra munnen), og de dekkes av en kappe med hvit substans. Lyden står videre sentralt i skapelsen, da de to tvillingene, Pöqánghoya og Palöngawhoya, får ansvaret for å skape orden gjennom å aktivisere alle vibrasjonsenstrene på jorden fra pol til pol. I begynnelsen lever alle i den første verden i harmoni på jorden, men da de slutter å be og synge sanger til Skaperen og ikke lenger følger hans instruksjoner, blir den første verden utslettet av ild. Noen utvalgte blir vist veien til maurfolket og overlever. Også den andre og tredje verden blir ødelagte, etter at menneskene slutter å be, synge og gjøre seremonier etter Skaperens plan. Det er når menneskene ikke respektere hverandre, blir selviske og begynner å leve etter sine egne idéer istedenfor å følge Skaperens plan, at de tre første verdenene blir tilintetgjort.  

Den fjerde verden tilsvarer denne verden. Her finner hopiene sin plass etter først å ha lagt ut på lange vandringer til de fire verdenshjørnene i sør, vest, nord og øst. Det fortelles at de har gått lengre nord enn til polarsirkelen. Og overalt der klanene har vandret, har de etterlatt seg klansmerker. Hopiene har mange profetier og det sies at det vil ta mer enn 5 sammenhengende dager å fortelle alle. Klanene har bevart hver sine deler av den store fortellingen, så det er fins ingen personer i dag som har den hele og fulle oversikt over alle profetiene. 

Det er mye fryktbasert propaganda om Hopi-profetiene på internett. Det er sunt å være skeptisk til slike presentasjoner. De fleste Hopiene har en langt mer nyansert og jordnært syn på tilværelsen. De lever allerede i drømmetiden.

Vi ses neste gang!

Våre øyeblikk hos Hopiene er uforglemmelige! Det som har festet seg mest er menneskemøtene - vennligheten, humoren og hjertevarmen vi ble møtt med. Hopienes kultur er ekte og levende; og selv om den er beslektet med kulturen til andre urbefolkninger, er den også annerledes og helt unik. Det er nesten uvirkelig at de har klart å ivareta og opprettholde sine seremonier og sin åndelighet med tanke på alle utvendige påvirkninger og forandringer gjennom hundrevis av år. Bedre enn noen annen urbefolkning i USA har de klart dette. Selv om det bare er for ”noen få dager”, føles det godt å være hos hopiene og ta del i drømmetiden, der solen bestemmer arbeidstiden og det store øyeblikket er det eneste som eksisterer.

Hopiene har ingen ord for farvel. De sier bare: ”Vi ses neste gang!”

DAGR, 2013. 

Jeg skal hilse fra fjellet

Jeg skal hilse fra blåklokkene

som luter nakke i Likholefossen

og røsslyngen som tegner en lilla himmel

over jotnen som sover i Rondeslottet.

Jeg skal hilse fra gullvåkne multeøyne

i Luster, fra svarte kreklingfingre i Bjelkaneset i Hardanger

og fra huldra under utkikspunktet

på Stegastein.

Jeg skal hilse fra en illsint lemen i gamle Lærdalsøyri

og fra et hjerteløst ekorn som bor i Aurlandsvangen.

Jeg skal sende en hilsen i vinden fra Lifjell

helt til andre enden av Gaustatoppen,

og en hilsen skal du få fra Rjupa,

den kommer fra abboren i Vinstervatnet.

En hilsen kommer fra isbreen Folefonna,

like ved der Trolltunga i Odda peker

tunge med deg.

En hilsen går ut til deg fra kjærlighetsbenken

ved fossen i Lillefjord der gulerla satt

en varm septembermorgen.

En trolldomshilsen kommer fra den gamle hekseplassen

midt i en lun bjørkeskog

mellom Varangerbotn og Hamningberg,

og selvsagt får du en hilsen fra Senjatrollet på Finnsæter.

En hilsen kommer til og med fra monolitten Kallen

Og fra eklogitter og dunitter i den marsrøde jorda

på Kallskaret.

Fra Kongen, Dronningen, Store Trolltind og Store Venjetind

skal det hilses kongelig med ei åpen hånd fra Romsdalseggen,

ut mot Norskehavet, Geirangerfjorden og Atlanterhavsveien.

Tusen villrein sender en klovehilsen fra Hardangervidda

på riksvei 7, og et drønn fra Vøringfossen

er og med i den hilsningen.

Preikestolen hilser, og ikke skal en glemme det gamle navnet

Hyvlatonnå, eller Lysefjorden som sover i avgrunnen der.

Galdhøpiggen hilser til deg med solblek snø, hilser til deg 

når vårnatta våkner, hilser med horn og harper i alle daler

og søkk, hilser og sender en foryngende sang til verden.

Glittertind hilser med en snøstorm gjennom drivende skyer,

hilser med hissige klippekanter over et rikt og mjukt land,

hilser til deg som i en drøm, det som er

den evige fjellvandrerens drøm.
                    

Dikt av Dag R. Linnerud, 2012.

 





Rimfrostmannen er på vei!

Snart passerer vi høstjevndøgn og den tiden hvor lyset og mørket er i balanse. Den klare høstnatta venter oss med åpne armer. Innhøstningen er over. Det vi ikke klarte å gi slipp på i løpet av høsten tar vi med oss inn i vinterhalvåret. Alle ting går til hvile. Bjørka står naken og bar. Vannet i bekken legger selv et lag med is over den sildrende kroppen sin. Nordavinden romsterer ved elveleiene og maser på gjessene som skal sørover. Klare varme stjerner fyller nattehimmelen og lyser opp en tom fotballarena der jubelen for lengst har stilnet. 

 Jan Johansson "Klara stjärnor"

En tåre for Moder Jord!

Moder Jord er et levende vesen! Hun lever, puster, vokser, dør og gjenfødes. Hun har intelligens, bevissthet, hukommelse og livsnerver. Hennes vitale organer er skogene, havene, elvene, fjellene, jordsmonnet, grunnvannet, magmaen og atmosfæren. Hun er en hel organisme, en fullkommen natur. I Moder jords hukommelse fins den kollektive arven til alle planter, dyr og mennesker på jorden.

Hvem har lært oss til å tro av vi mennesker hersker over jorden? Hvor kommer denne kunnskapen fra? Det fins ingen sannhet i denne kunnskapen: Det er som om en parasitt i kroppen din skulle si: ”Her er det jeg som er sjef! Det er jeg som bestemmer over hele kroppen din!” Hvem vil vel la parasitten, som hører hjemme i fordøyelsessystemet, kontrollere kroppen sin? Det er jo galskap! På mange måter har vi mennesker blitt parasitter inne i Moder Jords kropp, som sakte men sikkert tærer på hennes ressurser. Menneskers trang til å herske over hverandre og utnytte andre livsformer tar ingen slutt.   

Hvordan er historien om Moder Jord i din hukommelse? Hva er dine tanker og overbevisninger? Hvilken plass har Moder Jord i hjertet ditt? Hva om du satt på månen akkurat nå og holdt tommelen opp foran jordkloden. Fra månen ville hele jordkloden lett fått plass bak tommelen din. Alle land på jorden, alle dyr og planter, alle mennesker, venner såvel som uvenner, alle grenser, alle konflikter, alle religioner og meninger, alle likheter og forskjeller, alle landegrenser – bak din egen tommel!

Link: Moder Jord: Her er ditt hjem!  

 

Er du modig nok til å være deg selv og samtidig være der for andre?
av Dag R. Linnerud

Et indianske ordtak sier: "Det er lett å være modig på avstand.”

Ekte mot krever følelsesmessig involvering, at du ser og føler den usynlige tråden som forbinder alt liv. Gjennom å akseptere din egen sårbarhet, tåler du andres. Den sterkeste gråter og føler med den svakeste - og blir en kraft som ikke viker i motgang. Du kan alltid involvere deg i andres liv uten å miste deg selv.

Du kan være en som beskytter og understøtter alt liv eller en som kritiserer og destruerer. Det er et valg. Når du vet at det er et valg, har du bevissthet til å velge det som er det gode for deg. Etterhvert blir det automatikk i å velge det gode og du slipper å velge – det gode velger deg.

Det som er det gode for deg vil automatisk være det gode også for andre. For det gode er ikke å tilfredsstille egne kortsiktige behov – det er å velge det som gir hjerte en varm glød og det som alle forstår er universelle livsverdier.

Det er viktig å huske hva livsverdiene er. Hva er det som understøtter livet? Hva gir deg fred, frihet, glede, skjønnhet og lykke? Hva er å praktisere kjærlighet? Da kan det være fint å ha noen gode forbilder. En kan si til seg selv: ”Hva ville Jesus gjort nå?”, ”hva ville Buddha sagt?”, ”hvordan ville Gandhi forsøkt å løse denne konflikten?”, ”hvordan ville jeg taklet denne situasjonen med forståelsen til Mor Teresa?” osv. Det er mange gode forbilder i verden. Det kan like godt være en bestemor eller bestefar, som en religiøs skikkelse. Du må finne dine egne forbilder som passer for deg.

Uansett hva du tror på og opplever i din virkelighet, så tilhører du den menneskelige familien. På et røntgenbilde er det umulig å se forskjell på mennesker. Personligheten og preferansene er forskjellige, men de grunnleggende tingene er felles. Mennesker trives best når de føler at de blir sett og forstått av omgivelsene og blir gitt rom til å være seg selv. Du er her for de andre og de andre er her for deg. Det krever mot å gå sin egen vei og det krever mot å ta aktiv del i samfunnet – og kunsten består i å få de to veiene til å møtes og bli til en. Alle er unike og alle tilhører det menneskelige fellesskapet.

Det er ikke mulig å gi noe du ikke har og det er ingenting å miste. Alt du gir kommer av en indre overflod. Når du gir, skaper du mer av det samme ut av ingenting. Det er ren magi! Når du har noe på lager uten å gi det videre, brenner du inne med din egen energi. Da blir ressursene dine liggende ubrukte. Det gjør deg kraftløs. Du skal dele det du kan og vet og gjøre ditt beste for å inspirere andre. Det er gledesfylt. Aldri er det nødvendig å overbevise eller overtale andre til å tenke eller gjøre som du selv gjør. Når du inspirerer andre, motiverer du dem samtidig til å gjøre gode valg. Det eneste du kan lære bort, er gjennom ditt eget eksempel: Hvordan du selv lever livet, tenker og handler i hverdagen.

Kanskje har du som mange andre blitt opplært til å kjempe for en sak? Det er hva mange forbinder med å være modig. Men denne saken vil aldri være noe utenfor deg selv. Gransk derfor motivene dine nøye. Er du en korsfarer for noe som egentlig ikke er viktig i det hele tatt? Hvis ikke de universelle livsverdiene inkluderes i din sak, vil du likevel bare bruke opp kreftene og motet ditt på noe som ikke har livets rett. Innerst inne vil du alltid ønske å tjene livet, deg selv og andre på høyeste og beste måte. Og det er her det virkelige motet kommer inn i bildet.

Utmeldelse av statskirken i grevens tid..
av Dag R. Linnerud

Da har jeg endelig meldt meg ut av statskirken. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på at den norske statskirken kan forandre seg innenfra. Jeg tror heller ikke at statskirken er i stand til å romme mangfoldet slik Märtha Louise er en talskvinne for. Enkelte ganger er det høyt under kirketaket, andre ganger er det kvelende trangt. Det vil alltid være de med makten i kirken som setter premissene for kirkens utvikling, bare med en viss påvirkning av politikere og folket.

Alt for mange medlemmer av den norske statskirken er passive medlemmer, som engentlig er tvilende eller ikke-troende, men synes kirken er god å ha når de vanlige ritualene skal utføres. Kirken utgjør fortsatt en trygghet i livet, som de er redd for å gi slipp på. Og hva er egentlig alternativet til kirken? En annen dogmatisk religion, som har definert sine trosregler som de eneste sanne? Eller et humanistisk forbund, som gjør sitt beste for å latterliggjøre et åndelig liv, og plassere alle åndelige opplevelser innenfor det de kaller overtro?

Siden kristendommen oppsto noen hundre år etter Jesu fødsel, har majoriteten av de ulike kirkesamfunnene alltid ligget i etterkant av samfunnsutviklingen. Større forandringer i kristendommen har alltid kommet som en følge av press utenfra. I Norge er det også slik; enten det gjelder spørsmål om homofili, kvinnelige prester, synet på ånder osv. Likevel har alle de store religionene vist en utrolig evne til overlevelse uansett hvor mye urett og overgrep, som har blitt gjort i guds navn.

Kirken fins så dypt forankret i vår egen moral og i våre trossystemer, at vi ikke en gang legger merke til hvordan tankene og bevisstheten vår har blitt formet fra barndommen av. Hvis vi kortslutter trossystemene våre fra en dag til en annen, står vi ovenfor en identitetskrise på linje med den som menneskene i Sovjetunionen opplevde når Sovjetunionen gikk i oppløsning. Dilemmaet vi står ovenfor er at budskapet i religionene og de hellige bøkene er selvutviklende og til det gode for fellesskapet, men når vi lar andre lede oss på den åndelige veien går det ofte galt. Vi lar andre mennesker dømme oss i guds navn og vi fortsetter å kritisere og dømme oss selv resten av livet. Vi har lært oss til å tro at mennesket er syndig og at det må frelses fra sin synd, og slik har følelsene av skyld, skam og selvforakt blitt plantet i oss.

Kristendommen ble ikke skapt ut av Kristus sitt ønske. Jesus talte aldri for noen religion. Han talte til enkeltmennesket. Alle som ønsker kan få sitt personlige forhold til Kristus, Jomfru Maria, englene, helgnene, uavhengig av kristendommen. Vi trenger ingen sortkledd mellommann. Det fins utallige andre veier til personlig utvikling og et sunt åndelig liv. Spørsmålet er om motivasjonen til å søke din egen sannhet er høy nok? Vil du gå den ekstra mila for å komme hjem til deg selv og hjem til ditt guddommelige opphav, eller er det mer bekvemt å la tingene bestå som de er, helt til du får en livskrise?

Likevel, er det viktig å ikke gjøre kristendommen eller andre religioner til hovedfienden. Jeg holder på med mitt eget forsoningsarbeid i forhold til å akseptere uretten som har blitt gjort mot f. eks urbefolkninger og våre egne forfedre i guds navn. Personlig vet jeg at det er nødvendig å kunne forsone seg med alt som har vært, for å oppnå indre fred og sinnsro, slik at det kan bygges en bro mellom de ulike synspunktene og forståelsene. Når forskjellene respekteres, kommer likhetene tydelig frem.

Så nå er altså utmeldelsen av statskirken sendt i grevens tid. Oppveksten og skolegangen har vært full av kirkelige besøk og bibelske opplevelser, så det er en litt underlig og rar følelse jeg sitter med. Selv om jeg aldri har vært en stabil kirkegjenger, har kirken har alltid vært der som en solid forankring i livet. Men det er ingen tomrom å fylle, ingen savn etter en alvorlig gud på himmeltronen, bare et større rom for nye muligheter og potensial. En dag tror jeg at alle mennesker vil være i stand til å samle alle religioner under samme tak, slik at vi kan dele den åndelige opplevelsen på tvers av personlig tro og tilhørighet.  

ET SKYLDFRITT HJERTE av Dag R. Linnerud

Hva vil det si å ha et skyldfritt hjerte?

Å ha et skyldfritt hjerte innebærer å frigjøre grunnleggende trosmønstre

som hindrer deg i din frie livsutfoldelse, enten du er i et parforhold eller ikke.

Ofte kan det være de dypeste trosmønstrene, som er knyttet til hjerte
og sjelens nivå. Dette er det virkelige sjelearbeidet.

Å praktisere kjærlighet

Å praktisere kjærlighet er på mange måter som å være på et livslangt treningsopphold med deg selv, der du hele tiden må holde fokus for å være tro mot hjertet ditt. Hvis du opplever kjærlighetsforholdet du er i eller har vært i, som ufritt eller lite tilfredsstillende, vil du måtte se på hva det er som hindrer deg i å leve ut ditt fulle potensial akkurat der du er i livet. Hvis du ikke føler at du kan puste fritt med din partner, kan du heller ikke puste fritt på egen hånd. Kanskje bruker du din egen historie mot deg selv - og kanskje har du definert at den er endelig og ikke kan endres?

Er du en lykkejeger på evig søken etter en livspartner, kan det hende at det er noen aktive mønstre, som enten er ubevisste, eller som du bevisst unngår å gå inn på. Kanskje er tiden nå inne for å ta en titt på disse mønstrene, bli helt fri og skyldfri, uansett hva livet bringer på banen av nye erfaringer? Kanskje er du endelig moden for å bryte trolldommen og gravlegge selvsabotøren en gang for alle?

Så hva er det egentlig som saboterer deg? Hva gjør at du gir bort kraften din hver gang du går inn i et forhold? Hva er det du alltid ser ut til å overse?

Det er viktig å starte i begynnelsen med familien og her møter du foreldrenes avhengighetsmønstre og det sårede barnet. Her finner du fundamentet for alle dine relasjoner. Du blir født inn i en arketypisk virkelighet, som du forsterker og videreforedler gjennom livet. Arketypene er de nedarvede egenskapene fra familie, kultur, religion, massemedia osv, som er med på å definere identiteten din. Når du tar en opprydding i det arketypiske, som fins på et underbevisst plan, vil du oppnå ny bevissthet og klarhet, som rydder vei for sjelens sanne lengsler. Det blir lettere å lytte til ditt autentiske Jeg. Hele tiden investerer du energien din i det du tror på, enten det tjener deg eller ikke. Men hvis det du tror på ikke lenger tjener deg, kan fokuset endres gjennom ny bevissthet; noe som også vil føre til at de underliggende trosmønstrene endrer seg.

Idealene i kjærlighet

Idealene i kjærlighet kan ofte være en hindring for å skape en gjensidig og varig relasjon i kjærlighet. Den romantiske kjærligheten på film, er ikke som kjærligheten i det virkelige livet. Men også i det virkelige livet kan hverdags-kjærligheten være en fest. Det kommer an på holdningene og perspektivet du har til det forholdet du er i. To mennesker vil aldri ha det samme perspektivet på et forhold. Dynamikken og spenningen ligger i forskjellene. Forskjellene kan elskes og verdsettes som det de er. Å ha tillit til et annet menneske, krever at du har tiltro til deg selv. At du først tenker, tror og føler godt om deg selv.

Holistisk menneske

Du er et helt menneske forbundet med andre mennesker. Kollektivt tilhører du
menneskeheten, men du er også forbundet med alle levende vesener.
Energikroppen din viser et perfekt bilde på din fysiske, mentale, emosjonelle
og spirituelle tilstand. Den viser erfaringsgrunnlaget, alle minner, helsetilstanden,
interaksjonen med omverden; hva du sender ut og tiltrekker deg. Men litt øvelse og
trening kan avtrykkene avleses. Med ulike metoder kan det skapes balanse og
ny flyt. Som en del av en større helhet, søker du din egen åndelige essens i
søken etter en partner. Du søker deg selv i den andre og du søker det
guddommelige i deg selv, for å føle deg hel og forbundet med alt liv.

Enhet med deg selv

Du kom til verden med åpne øyne, men det tok ikke lang tid før du fikk bind for øynene. Da du var nyfødt var barnesinnet nakent og stille, og bare sannheten eksisterte i denne stillheten. Straks mottok du alle beskjedene og livsløgnene, som skulle gjøre deg utrygg og fjerne deg fra sannheten. Allerede før du ble født, var det bestemt at du skulle lære av disse løgnene. Løgnene som fortalte deg at du ikke var fri, ikke alltid var et elsket barn, at du ikke kunne oppnå det du ville. Frykten og bekymringene fra disse løgnene skulle følge deg gjennom hele livet, men litt etter litt ville du våkne opp og bryte ut av den løgnaktige trolldommen som holdt deg borte fra sannheten.

Hele tiden har du vært i stand til å motta veiledning fra følelsene dine og kjenne etter hva som føltes rett og riktig, men likevel har du ofte valgt å gå mot deg selv. På grunn av din egen usikkerhet, har du latt deg bli ledet bort fra deg selv, og latt andres oppfatninger og meninger være styrende i ditt liv.

Når du retter oppmerksomheten mot det skrekkelige som skjer, kan det være lett å føle avmakt og miste motet, og bli ledet inn på en blindvei, der bare mer frykt og usikkerhet venter. Husk da at bare livsløgner, frykt og usikkerhet kan føre til at mennesker gjør grufulle handlinger. Det er livsløgnene som skaper ondskapsfulle handlinger og ikke motsatt. Den eneste tryggheten du kan finne ligger i ditt indre, i den stillheten og sannheten du er født med, det er bare i det indre stille rommet du kan føle deg forbundet med alt liv. Det er i dette indre stille rommet all fred, glede, overflod, kjærlighet og frihet strømmer ut i fra. For hvert menneske har en indre utømmelig kilde til fred.

Når du er i kontakt med det innerste i deg selv, er du samtidig i kontakt med noe som du opplever som høyere enn deg selv. Du trenger ikke å gi navn til denne opplevelsen eller hva som fins der, men det vil oppleves som at det fins et indre pulserende liv, som er uavhengig av alle ytre hendelser. Nærheten til din indre virkelighet, vil gi deg kraft og styrke, og du vil se at all din skaperkraft kommer innenfra. Når du derfor skaper fred, harmoni og kjærlighet i din indre verden, og når du fokuserer på dette over lang tid uansett ytre omstendigheter, vil den indre freden gjenspeile seg i verden rundt deg. Den indre verden vil skape et perfekt speilbilde i den ytre verden.

Det er i din makt å skape fred og kjærlighet i ditt liv. Når du opplever fred og kjærlighet i ditt eget liv er det også naturlig og lett å bry seg om andre, uten at du trenger å tro på andres versjon av virkeligheten. Når andres virkelighetsbilde begynner å tynge deg, er det på tide å se en annen vei og vende seg innover mot den egentlig sannheten i ditt stille sinn. Inni din egen stillhet, vil du se gjennom løgnene og føle hva som er sant. Akkurat som en nyfødt, vil du ikke ha ord til å beskrive denne sannheten, men du vil likevel oppleve den som noe varig og uangripelig; en gledesfylt væren der tilstedeværelsen i ditt eget og uforfalskede Selv, er selve hensikten og meningen med livet.    

*
DAGR