Skogstorkenebb (Geranium Sylvaticum)

Skogstorkenebb

Denne vakre villblomsten er det mye av i norske grøftekanter på denne tiden av året. Navnet må den ha fått av den lange grønne stilken og det fiolette blomsterhodet. Blomsten kalles også for jonsokblom og hønekam. Skogstorkenebb som blomster i juni og juli, kjennes lett igjen ved at den har fem til syv rosettblader.

Medisinsk virkning

I følge Urtekilden kan roten til skogstorkenebb også brukes medisinsk. Plantens innhold av garvestoffer, gjør at den er sterkt astrigerende, blodstillende, sårhelende og antiseptisk og kan derfor brukes ved diare, dysentri og betennelser i mage og tarmkanalen. Et uttrekk av planten kan brukes på rynker, store porer, hemorider, blødende sår og ved vaginal utflod.

Plansje: Skogstorkenebb

Hvordan lage et uttrekk av planter?

Et uttrekk fremstilles på samme måte som en kopp te. Vanligvis brukes de mykere plantedelen som bladene, stilken og blomstene. Standarddosen er 25 g. tørkede urter eller 50 g. friske urter til ca 6 dl. kokende vann. På samme måte som når man lager te varieres blandingen etter smak og behag. Urtene kan legges i en tekanne, hell så kokende vann over, legg lokk på og la teen trekke i ti minutter før den siles. Tre kopper daglig anbefales ofte for kroniske tilstander og seks kopper ved akutte sykdommer. Flere urter kan blandes sammen og aromatiske urter som mynte, sitronmelisse, fennikkel, lavendelrot og lakrisrot er fine å kombinere med bitre legeurter.

PS! Skogstorknebb bør ikke brukes av ammende og gravide, og innvortes helst i kortere perioder p.g.a. at skogstorkenebb inneholder store mengder garvesyrer.

Grøftekantenes hallelujah

Skedsmo kirke, 2017.

Nå har igjen grøftekantene blitt en fryd for øyet og noe som gir borgerne sanselig velvære. Det er på sin plass at Statens vegvesen har åpnet øynene for artsmangfoldet og delvis har gått bort fra å drepe ugresset og villblomstene med gift. Men er det samsvar med liv og lære? Statens vegvesen skrev på sin hjemmeside I 2014:

“Mange planter og insekt er avhengige av særskilte livsmiljø for å kunne overleve. Engarealet i vegkantane blir stadig viktigare for å ta vare på artsmangfaldet vårt ettersom slåtteengene forsvinn. - Vi i Statens vegvesen vil stelle vegkantane våre slik at vi tek vare på artsrikdomen, og mange blomar, humler og andre viktige artar finn livsgrunnlag langs vegane, seier naturvitar Eli Mundhjeld.  [10.07.2013]”

Statens vegvesen skriver om sitt miljøansvar: 

Statens vegvesen har som sektorstyresmakt eit sjølvstendig miljøansvar. I dette ligg det mellom anna at vi skal:

• leggje miljøomsyn til grunn for vår verksemd
• ha oversikt over miljøverknader av verksemda vår
• ha ansvar for å gjennomføre tiltak innan for vårt ansvarsområde
• rapportere om miljøutvikling i sektoren

Kampen mot ugresset

Kampen mot ugresset og de ville vekstene har en lang historie i Norge. På 1930-tallet var Norge et fattig land. Dyrkningsforsøk og ugressbekjempelsen var viktig aspekt i det nasjonale arbeidet. Tanken som var rådende den gang, var at ugresset stjal næringsstoffer i jorda fra vekstene som ble dyrket. Det ble gjort en hel mengde med beregninger på hvor mye avlingene ville øke dersom man fikk bukt med ugresset. Hele landbruket ble formet av den industrielle og økonomiske endringsprossesen. Forståelsen av artsmangfoldet, økosystemer og økologi var begrenset, og ble i det store og hele ignorert blant forskerne, og i befolkningen forøvrig, og med det tok Norge rennefart inn i oljealderen og ble en av miljøverstingene internasjonalt.

Selv om Statens vegvesen nå har kommet på bedre tanker og begynt å redusere bruken av sprøytemidler, er de ikke helt fritatt skyld og ansvar for tidligere overdreven bruk av sprøytemidler. Det har vært til stor skade for grunnvann, planter, dyr og mennesker. Og fremdeles brukes det alt for mye sprøytemidler i statlig regi.

Endelig, i 2015, kom følgende lovforskrift på plass:

§ 21.Forbud mot spredning av plantevernmidler på arealer som er åpne for allmenn ferdsel

«Spredning av plantevernmidler med farebetegnelsen «Giftig» eller «Meget giftig», plantevernmidler merket som «Akutt giftig», og plantevernmidler merket med «Kronisk helsefare» sammen med varselordet «Fare», er forbudt på beplantninger som grenser mot offentlige veier eller private hager og i parker eller andre offentlig tilgjengelige områder. Forbudet gjelder ikke utmark.

På barns lekearealer er all bruk av plantevernmidler forbudt.»

Det er iallefall en glede at barna igjen kan plukke buketter til mor fra grøftekantene, og lage blomsterkranser med løvetann, engsyre, rødkløver, marikåpe, prestekrage, stemorsblomst, tiriltunge og engsoleleie. Humler, bier og sormmerfugler kommer også tilbake. Og de som går sine daglige turer får noe vakkert å se på, som gir både duft og farge i hverdagen. 

*

DagR    

Norske trolldomsplanter - bulmeurt (Hyoscyamus niger)

Hyoscyamus niger in Köhler's Medicinal Plants, 1887

Her om dagen dro jeg til Botanisk hage på Tøyen for å se på vårplantenes blomstring og deres utstilling om ugress og medisinplanter i Tøyen hovedgård. Planten jeg gledet meg mest til å se var bulmeurten. Den fant jeg i den nyere opparbeidede vikinghagen, der museet hadde fokus på treverk, nyttevekster, mat- og medisinplanter i vikingtiden. Det var her den sto i all sin beskjedenhet. Den struttende fem-lappete blomsterkronen til bulmeurten er fiolett i midten med tråder som spinnes ut i det gulhvite rundt. Selve blomsten er krukkeformet. Frøkapslene som sitter på samme side av stengelen kan se ut som en rad tenner når de blir modne. Bladene er store, mørkegrønne og taggete. Urten er ettårig og toårig, og tro det eller ei, men en blomst alene kan produsere opp til 8000 frø. Blomsten er styggvakker slik jeg betrakter den. Heldigvis kan den ikke lett forveksles med andre blomster i den norske faunaen, for det sies at alle deler av bulmeurtplanten er ekstremt giftige.

Kjært barn har mange navn

Bulmeurt har følgende fengende navn: Villrot, fallurt, søvngress, hønebane og tannverkgress. Navnene indikerer at planten, som nå er på den norske rødlisten over sterkt truede arter, en gang i tiden var langt mer vanlig. Navnet tannverkgress indikerer at planten ble brukt til et bestemt formål og at det fantes kunnskap om dette. Kunnskap som neppe høna fikk ta del i, siden et annet navn på planten var hønebane.

Volvens urt

Bulmeurten ble ansett som en magisk urt helt tilbake til vikingtiden og muligens før den tid også. Den ble brukt som kjærlighetsmiddel, hallusinogen og ingrediens i volvesalver. Giftstoffene i bulmeurt tas opp gjennom huden, og urten var viktig i de beryktede heksesalvene. Det sies at heksene, og sikkert volvene før dem igjen, gned inn en stav eller et kosteskaft med bulmeurtsalven (bulmeurt blandet med et fettstoff) og satte seg på skaftet, slik at giftstoffene (alkaloidene) ble tatt opp i vagina. Rusen ga en svevende følelse, og det kan være forklaringen på heksa som flyr på kosteskaftet sitt. Dette var kanskje en praksis som volvene holdt på med for å søke svar i en ekstatisk tilstand, før urtekonene og heksene ble kirkens anliggende. Bulmeurten skal visstnok gi sterke hallusinasjoner, ofte av erotisk natur. I middelalderen risikerte du å bli brent på bålet som heks, dersom du beskrev slike opplevelser. Det sies også at oraklet i Delfi satt i bulmeurtrøyk da hun ga sine svar. Bulmeurten kan knyttes til volvene da den er funnet på vikingenes gravplasser og i volvegraver. I Norge er det funnet planterester/frø fra bulmeurten bl.a. i vikingbyen kaupangen i Skiringssal utenfor Larvik.

Volva by Valentina-Mustajarvi

Svært giftig medisinplante

Planten brukes også medisinsk i det homeopatiske middelet Hyoscyamus. Først og fremst mot følelsesmessige forstyrrelser og atferdsvansker, f.eks. sjalusi, mistenksomhet og forfølgelsesvanvidd. Det kan også gis mot tørr, krampaktig hoste, epilepsi og andre tilstander karakterisert av ufrivillige rykninger, trekninger og kramper. Midlet har også blitt gitt mot schizofreni og Parkinsons sykdom med uvisst resultat. Det sier seg selv av bulmeurt er en plante som du ikke eksperimenterer med på egen hånd uten dybdekunnskap om virkninger og skadevirkninger. Stoffet hyoscyamin i bulmeurten er en narkotisk gift som virker kraftig på nervesystemet. Selvmedisinering med planten frarådes på det sterkeste og må gjøres i samråd med kyndig helsepersonell. Og om det fins kyndig helsepersonell på bulmeurt i det norske helsevesenet er heller tvilsomt.  

Link til vikinghagen på Tøyen